LYKKELIG: En meget glad Roy Jacobsen med sin nye roman etter at de første anmeldelsene hadde stått på trykk. Partykilleren fra Morgenbladet hadde ennå ikke dukket opp. Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET.
LYKKELIG: En meget glad Roy Jacobsen med sin nye roman etter at de første anmeldelsene hadde stått på trykk. Partykilleren fra Morgenbladet hadde ennå ikke dukket opp. Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET.Vis mer

Roy Jacobsen har fått en 17. mai-aktig bejubling for sin nye roman

Men så dukket Morgenbladet opp på festen.

Allerede før Aschehougs hagefest er Roy Jacobsens roman «De usynlige» utropt til høstens viktigste. Jacobsen har fått jubel av en type som normalt ikke blir utløst av andre enn Dag Solstad og Karl Ove Knausgård. Men så kom Morgenbladet.
 
Brikt Jensen sa det en gang slik: En forfatter kan få så mange gode kritikker han vil, men får han én eneste dårlig anmeldelse, er det den han husker i søvnløse netter. Benhard Ellefsens anmeldelse av «De usynlige» i Morgenbladet før helga ble presentert med disse ordene: «Roy Jacobsen har skrevet en forførende historisk roman, men unngår ikke sjangerens fallgruver.»

Enkelte ville kanskje kunne børste av seg slike ord som flass på jakka. Men det hører til historien at Ellefsen (29) er en velutdannet og tydelig skribent, som jobber med doktorgrad i litteratur og ellers er godt synlig i mediebildet, så vel i Vagant som Morgenbladet.

I tilfellet Jacobsen har Ellefsen tatt på seg rollen som den ene mot de mange. Boka ble hurtiglansert med én dags varsel til pressen i forbindelse med Cappelen Damms høstliste-presentasjon. Dagbladet og VG var først på banen. Herværende kritiker Krøger konkluderte slik: «?De usynlige' er rett og slett en helt fantastisk roman.»

I VG fikk boka terningkast seks av historikeren Guri Hjeltnes. Dagsavisens Turid Larsen slo fast at boka bekreftet Jacobsens «solide frontplassering». Marta Nordheim i NRK kalte romanen «ei uvanleg fengslande og viktig bok». Susanne Hedemann Hiorth i Dagens Næringsliv slår fast at «Jacobsens romanunivers står stødig i kraft av seg selv». I Vårt Land hevdet Eskil Skjeldal: «Dette er en suveren roman». Han la til at Jacobsen har «evnene til å formidle sannheten om mennesket».

Også Aftenpostens mann Pål Gerhard Olsen lot seg rive med. Han mente at Jacobsen overgår selveste Per Petterson på sistnevntes hjemmebane og at dette er «skjønnlitteratur av høy, høy klasse». Odd W. Surén i Dag og tid kalte boka «framifrå». Og hva med Klassekampen? I går skrev Tom Egil Hverven at «De usynlige» vil «bli stående som en helt sentral roman i norsk litteratur» og at den er «skrevet med poetisk ordknapphet som kaller på fortolkning, fra vår tid, fra kommende tider».

Festen har i det hele tatt vært hyggelig, helt til Ellefsen dukket opp. Han diskuterer boka i forhold til den historiske romansjangeren og argumenterer tilsynelatende godt for seg.

Han trekker fram noen sitater, blant annet ett, som han hevder «ville senket en hvilken som helst roman til bunns, uansett sjanger».

Men Jacobsen-ekspressen lar seg ikke stanse. Forlaget hans har finlest Morgenbladet og funnet noen linjer som lar seg bruke i markedsføringen:

«Før utgivelsen er Jacobsens roman allerede solgt til oversettelse i flere land, og den vil garantert nå mange lesere utover høsten. Medrivende er da også historien om de karrige folkene der ute ved kysten. Ærlige mennesker som dyrker jorda og langsomt erobrer naturen er tilfredsstillende på en grunnleggende og nokså forførende måte.»

Sitatet rommer for det første en setning som åpenbart er feilstrukturert. For det andre er det knapt noe dekkende resymé av høstens hittil mest synlige slakt.