Roy viser klør

Til litterært mellomspill å være, er Roy Jacobsens «Ismael» både lødig og velskrevet.

Roy Jacobsen har vel alltid vært halvkriminell. «Tommy», «Det nye vannet», «Virgo», «Fata Morgana», flere av novellene - lån og elementer fra krim- og spenningsgenren finner vi hele veien. I så måte skiller ikke «Ismael» seg på avgjørende vis ut. Forlaget lanserer den som «spenningsroman», en treffende betegnelse som med like god rett kunne vært brukt om andre bøker av Jacobsen. Spenningsroman eller ikke - «Ismael» er lødig og «seriøs» nok, velskrevet og velkomponert som den er.

Utgangspunktet for romanen er Lund-kommisjonens rapport om de hemmelige tjenester. I intervjuer har Jacobsen selv fortalt at den bygger på stoff som han kom over mens han arbeidet med Bratteli-biografien. Et slags biprodukt altså, men her er det tale om ren og uforfalsket fiksjon, uten identifiserbare modeller, dog ikke uten virkelighetsforankring. Her skildres nemlig aktiviteter og holdninger som ligner de som ble avdekket i rapporten.

Som forfatter hører Jacobsen til de som kan holde på en hemmelighet. Han tier, går omveier, legger ut sport, venter, eller lar helt være med å avsløre tekstens gåter. De innledende siderne, ja, hele den første delen av «Ismael», viser på nytt at han behersker denne teknikken til fulle.

To tilsynelatende helt vanlige menn i en togkupé, den ene med termos og traust matpakke, den annen tomhendt. De veksler noen intetsigende replikker. Den første spanderer kaffe. De er åpenbart fremmede for hverandre - eller er de det? Den annen forestiller seg hvordan det ville være å trekke fram en revolver, plassere den mot reisefølgets høyre fortann, og trekke av... Hvorfor denne fantasi overfor et fremmed menneske? Hvem er de to? Tor kalles han som har synsvinkelen, og snart blir det klart at han er den sentrale figuren i romanen.

Allerede her i innledningsscenen finner vi spenningsoppbygging ved hjelp av antydningskunst. Og Jacobsen holder kortene tett inn til kroppen ennå en god stund. Han som kaller seg Tor, er på vei hjem - til et nedlagt småbruk i grensetraktene mot Sverige der han selv kommer fra. Her venter Susi på ham, en tidligere prostituert, atskillig yngre enn Tor. Gradvis får vi å vite at Tor har trukket seg tilbake fra en betydningsfull post. Han har vært etterretningsmann, bl.a. utstasjonert i Tyskland. Vi får høre om en legende i miljøet, en mann kalt Ismael. Er Tor og han én og den samme? Vi gjetter, får intet sikkert å vite, i alle fall ikke på lenge.

I første omgang får vi mest å vite om det spesielle forholdet mellom Susi og Tor. Framstillingen av dette, og i det hele tatt Tors retrett-tilværelse på småbruket, er romanens høydepunkt. Stillheten før stormen. For Tor kan selvsagt ikke løpe fra sin fortid. Han vet for mye. Grums er kommet for dagen, enda mer grums kan bli avslørt. Freden blir snart brutt. En rekke nye personer introduseres: en statssekretær, en etterretningssjef, en POT-ansatt, en voksen datter av Tor som han tidligere ikke har hatt kontakt med. Sammenlignet med hovedpersonen er de blekere skildret, ligner mer typer enn levende skikkelser. Etter hvert blir også teksten mer pratsom. Trådene til fortiden vikles ut. Intrigen og forklaringene blir viktigere enn atmosfæren.

Men bevares, det holder i lange baner. «Ismael» kan måle seg med det meste som skrives av spenningsromaner i Norge for tiden. Stilen og atmosfæren minner om den vi kjenner fra Torolf Elsters tidlige bøker, selv om Jacobsen så absolutt har sin egen stil. Alt i alt må vel likevel «Ismael» anses som et litterært mellomspill, en pusteøvelse mens forfatteren forbereder seg på større og mer ambisiøse oppgaver. Til pusteøvelse å være er den imidlertid en fin prestasjon.