Røyk med litt ild

Röyksopp behager mer enn de pirrer.

CD: Röyksopp var nok et friskere pust, en større sensasjon og en viktigere nyhet i 2002 enn de er nå. Slik kan man si at tida har jobbet mer imot, enn for Svein Berge og Torbjørn Brundtland.

«Melody A.M.» var ei plate som elitistiske house-entusiaster på ingen måte fikk ha for seg sjøl, i stedet blippet den seg inn i midtstrømmen både hjemme og ute.

Röyksopps svar på tiltale er å gjøre som ethvert trendfølsomt poporkester av en viss størrelse gjør for tida: det er lov å være pompøs, det er lov å like progrock, det er lov å gjenta seg selv bare du ikke gjentar deg selv altfor tydelig.

Slik siger Röyksopp ut av startblokka ikke ulikt Coldplay og «X&Y», og med omtrent samme resultat: ikke direkte svakere enn sist, men samtidig uten at knopper springer ut så det gjør vondt, uten genistrekens lammende effekt. Ei heller fjerner de seg så langt fra utgangspunktet at det blir virkelig interessant. Oppfølgingens kunst utført med diplomatisk finfølelse, med andre ord.

Röyksopp bærer her sin Eric Satie-beundring på skjortekragen, de lever ut sine Pink Floyd-drømmer og Rick Wakeman-mareritt, de lefler med et mørkere rockuttrykk (platas beste låt, «What Else Is There?» ), men de lager først og fremst elektronisk musikk av den typen som sikkert kan brukes til middagsselskaper, men som ikke umiddelbart høres ut som den har samme overkryssende potensial som forgjengeren.

Her er ingen «Eple» eller «Poor Leno» - geniale, originale, allerede klassiske pophits uten holdbarhetsdato. I stedet får vi litt for opplagte singlekandidater som «Only This Moment» ; fin låt, men ingenting å få gåsehud av, ikke noe å grave ned i hagen.

Samlet sett er «The Understanding»s låter litt for butte og for likegyldige i sin karakter til å få opp pulsen på samme nivå som sist. Men vi snakker ikke krise, vi snakker ikke fallitt, vi snakker ikke skuffelse. Vi snakker bare om dyktige gutter som leverer et hakk under forventet.