Røykedommens konsekvenser

Røyking av noe omfang er ikke å anbefale. Det er likevel et alvorlig inngrep i voksne menneskers personlige frihet å nekte røyking i lokaler som er ment nettopp for røykere. Det siste er kjernen i dommen i Borgarting lagmannsrett, der Hardanger Hotel og Røykens Venner fikk medhold i sin kamp for en røykeklubb på et serveringssted.

Helse- og omsorgsdepartementet uttrykte overraskelse over dommen. Men det var departementet selv som i proposisjonen for røykeloven presiserte (1) at det var de ansatte som skulle vernes (eiere/arbeidsgivere ble ikke nevnt med et ord ) og (2) at medlemsklubber faller utenfor loven hvis de ikke har adgang for allmennheten – også om de utgjør et serveringssted. Da bør det ikke overraske at Hardanger Hotel kunne vinne når dets røykelokale med bar ble betjent kun av eieren og hadde adgang kun for 120 navngitte personer med medlemskap i røykeforeningen Røykens Venner.

Lagmannsrettens dom er kort, og retten uttrykker overhodet ikke tvil. Den sier til og med at hotellet ikke trenger å ha et tak på antall adgangstegn til røykeklubben - stikk i strid med hva departementet fant på å hevde i retningslinjer utgitt etter at loven var vedtatt. Her har saksøker fått fullt gjennomslag for prinsipiell argumentasjon. Det er i seg selv en seier for røykerne, men det gjør det også lettere for røykeklubber å bære seg økonomisk. Etter min vurdering er det rom for at fortolkningen av uttrykket ’adgang for allmennheten’ vil kunne bli ytterligere skjerpet i hotellets favør hvis saken ankes til Høyesterett.

Hvis departementet likevel anker, vil det trolig skje under henvisning til økte kontrollproblemer. Lagmannsretten vurderte dette. Mange lover medfører betydelige kontrollbehov. Det blir interessant å se om en statsråd fra Arbeiderpartiet virkelig mener at slike hensyn er viktigere enn hensynet til den personlige frihet (lagmannsrettens klare fokus) og sosiale behov hos voksne mennesker i de brede lag av folket.

For å ta ytterligheten: Jeg minnes røykende eldre og enslige som tilbragte timer på dagtid i for eksempel Dovrehallen, Postcafeen og Sandakersenteret i Oslo. 1. juni 2004 ble de skjøvet ut, og etter hvert kom kulda. Hvor ble de av? Personlig ser jeg fram til å hjelpe med å reetablere lovlige, hyggelige og varme ’steder å være’ for disse gruppene.

Mange tror at myndighetene nå kommer til å gjøre om loven. Mon det? Selv om dommen i lagmannsretten er prinsipielt viktig for røykerne, har bare et lite mindretall av serveringssteder muligheter til å ha røykeklubber som tilfredsstiller rettens kriterier. Uansett får verken allmennheten eller servitører sin situasjon forverret som følge av dommen. Hotell- og restaurantarbeiderforbundet har således ingen god grunn til å protestere. Da har heller ikke Arbeiderpartiet og SV grunn til å sluke de kamelene de slukte i 2003 i forhold til viktige velgergrupper. Og Høyre vil neppe igjen la seg presse av KrF til å tilsidesette sin liberale grunntenkning. Den klart dominerende tendensen i Europa er for øvrig at land som innfører røykeforbud på serveringssteder, ikke gjør det uten å gi rom også for røykerne (Danmark, Sverige, Frankrike, Tyskland, Spania, Italia, Malta). De britiske øyer er unntaket. Jeg tviler kort sagt på at regjering eller storting vil være interessert i å ta opp røykeloven på ny – i hvert fall ikke uten først å se hva dommen faktisk fører til.

Etter min mening er det tid nå verken for anke eller lovendring, men for selvransakelse i departementet. Hvorfor ble dette i det hele tatt en sak?

Helsedepartementet overlot tolkningen og håndhevingen av røykeloven til Sosial- og helsedirektoratet. Mange vil huske at direktoratet pådro seg bred og alvorlig kritikk av fagfolk for tendensiøs kunnskapsoppsummering om passiv røyking under forberedelsen av røykeloven i 2002-2003. Siden la direktoratet seg høyt på banen juridisk. Det begynte med en informasjonsbrosjyre hvor det het at alle medlemsklubber med servering omfattes av røykeforbudet. Det var direkte i strid med departementets presisering, og villedende for både serveringsbransjen og lokale tilsynsmyndigheter. Det fortsatte høsten 2004 med saken til Tostrupkjelleren Restaurant i Oslo. Fylkesmannen i Oslo og Akershus holdt seg til lovproposisjonen og kom til at restaurantens røykerom, som 50 røykere fikk nøkkel til, og hvor ansatte ikke satte sin fot, i prinsippet var lovlig (det manglet bare sikring mot utsiving av røyk). Sosial- og helsedirektoratet gikk til det uvanlige skritt å instruere fylkesmannen om å omgjøre sin vurdering og erklære selve konseptet ulovlig siden det var på et serveringssted. Deretter sørget direktoratet for at 10-12 andre puber rundt omkring i landet ble pålagt å stanse da de prøvde seg med løsninger lik den som Hardanger Hotel nå har fått støtte for. Flere av dem ga opp driften som følge av dette. En av dem var Albertine Kro i Oslo. Eieren begjærte i en sak reist for Oslo Byfogdembete midlertidig stans av et pålegg i påvente av at saken kunne komme opp for ordinær tingrettsbehandling. Begjæringen ble avslått, eieren fikk økonomiske problemer, og han solgte puben kort tid etter.

RØYKING TILLATT: Hvis dommen i lagmansretten som tillater røykeklubber blir stående må staten være forberedt på søksmål i fremtiden, skriver Erik Nord. Foto: Tore Bergsaker
RØYKING TILLATT: Hvis dommen i lagmansretten som tillater røykeklubber blir stående må staten være forberedt på søksmål i fremtiden, skriver Erik Nord. Foto: Tore Bergsaker Vis mer

Hvis lagmannsrettens dom blir stående, vil en serie erstatningssøksmål mot staten kunne følge for pålegg som har vært feilaktige og påført næringsdrivende store økonomiske tap. Som påpekt ovenfor, synes mangel på ydmykhet å ha ledet Sosial- og helsedirektoratet til å opptre direkte uaktsomt. Det øker sjansene for at erstatningssøkere vil vinne fram med betydelige krav. Så får man se etterhvert hvordan det blir med myndighetenes selvransakelse.

Til slutt litt om rettssikkerhet. Den seiret i lagmannsretten, men ikke helt. Staten tapte saken fullstendig, og retten uttrykte overhodet ikke tvil. Da skal tapende part dekke motpartens saksomkostninger. Men retten bestemte at partene skal bære hver sine omkostninger, fordi saken ’reiste prinsipielle og uavklarte rettsspørsmål’. Til sammenlikning ble både Albertine Kro og Hardanger Hotel idømt motpartens (til dels svært høye) saksomkostninger da de tapte i tidligere rettsrunder om akkurat samme prinsipielle og uavklarte spørsmål. Dette er ikke bare inkonsekvent. Inkonsekvensen går også den gale veien. Det er ’den lille mann’ som har behov for rettsvern mot stat og kommunes muligheter til fysisk å tvinge igjennom pålegg, og behov for vern mot økonomisk risiko i retten. Stat og kommune klarer seg. Saken om Albertine Kro viser dette på trist vis: Eieren måtte gi opp driften på tross av at han hadde rett (slik det nå ser ut). Hva mer er: Hvis ikke Hardanger Hotel og Røykens Venner hadde sluppet å bære det aller meste av advokatkostnader og økonomisk risiko i både tingretten og lagmannsretten, ville heller ikke de ha fått sikret sin rett.

Domsslutningen om saksomkostninger vil bli påkjært til Høyesterett. Det bør vurderes om tvistemålsloven og/eller rettspraksis er god nok i spørsmålet om saksomkostningsrisiko for små aktører i tvister med stat og kommune.

Røykedommens konsekvenser