Røykeloven og brune kaféer

1. JUNI ER DET ett år siden røykeloven trådde i kraft. I diskusjonene forut for innføringen av loven var mange bekymret for hvilke konsekvenser loven ville få for gjestene ved såkalte brune kaféer. Fikk de mest innbitte motstanderne rett i sine advarsler om at loven ville føre til isolasjon og psykiske problemer blant gjestene?

«Politikerne liker ikke at vi koser oss. De vil at vi skal sitte hjemme hver for oss og ikke ha det hyggelig\'. Ordene kommer fra en kvinnelig gjest ved et spisested på et bydelssenter i Oslo. Venninnene rundt bordet nikker bifallende. Alle er godt opp i årene. De møtes daglig for å prate, drikke kaffe og røyke. For å kose seg, som de selv sier. Jeg møtte dem i forbindelse med en undersøkelse blant gjester på brune serveringssteder i Oslo.

DEBATTEN FORUT FOR røykeloven avdekket noen interessante forestillinger om hvordan livene leves blant dem som en mente ville bli rammet hardest av loven. Det ble antatt at flertallet av gjestene ved brune serveringssteder var arbeidsledige, enslige, uføretrygdede og alderspensjonister. Enkelte hevdet at denne gruppen gjester hadde et stort behov for det sosiale samværet som tilbys på serveringssteder. Noen gikk så langt som å fremstille loven som en «sosial katastrofe» og gjestene ble spådd psykiske lidelser. Loven ville frata denne gruppen en del av det som gir mening og glede i hverdagen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gjestene som deltok i den nevnte undersøkelsen var ikke opptatt av at de røykte for å dempe påkjenninger, stress og psykiske problemer. De understrekte derimot betydningen av kosen som et besøk på et brunt serveringssted innebar. Måten de omtalte røykeloven, ulike tilpasninger og konsekvenser loven hadde for dem, viste en stor sans for humor og et bredt spekter i måter å forholde seg til loven på. Det kan være grunn til å spørre hva motstanderne av røykeloven egentlig oppnådde med å framstille folk som oppsøker brune serveringssteder som stakkarslige. Det må finnes måter å kritisere myndighetenes helsetiltak, som ikke tegner et eksotisk og dystert bilde av dem som blir berørt av tiltakene. Eller vil det føre til at kruttet i argumentasjonen forsvinner?

DE TO SISTE ukene i mai 2004, ca. fjorten dager før røykeloven trådde i kraft, ble gjester ved 17 såkalte brune serveringssteder kontaktet med spørsmål om de ville bli intervjuet om røykeloven noen måneder senere. I løpet av høsten intervjuet jeg 30 av de 50 gjestene som ble kontaktet i mai. Gjestene som deltok i studien var opptatt av hvordan røykeloven hadde grepet inn i kosen og hyggen som de forbandt med en tur på byen. Flere fortalte at det var blitt færre gjester ved serveringsstedene og mange kjente noen som gikk mindre ut etter at loven ble innført. Noen hadde skiftet stamsted, eller vurderte å skifte stamsted til serveringssteder som kunne tilby varmelamper og telt. For eldre gjester som besøkte serveringssteder i forbindelse med handleturer var det lite aktuelt å skifte stamsted. Selv om noen pekte på det sosiale med å stå ute og røyke, var det flere som syntes det var ubehagelig.

Ingen av gjestene som deltok i studien hadde stumpet røyken som en følge av loven. Noen røykte mindre når de var ute på byen, mens andre røykte som før, eller kanskje mer. Noen mente til og med at loven hadde gitt dem gode grunner til å fortsette med å røyke. Røyking ble deres måte å markere motstand mot loven på. Men det betyr ikke at gjestene opplevde at det var fritt fram å røyke inne i serveringslokalet. Uansett hvor irritert og sint en var på røykeloven, så gikk gjestene ut for å røyke. Den enkle forklaringen på dette ligger i serveringsstedenes ansvar for at loven overholdes. Flere syns det var helt urimelig at de ikke selv skulle være ansvarlige for sin egen røyking. Man begynner ikke å lage bråk for eierne på stamstedet sitt, var det mange som sa. Solidariteten til stamstedet har bidratt til en disiplinering av gjestene. Videre hadde røykeloven ført til at mange opplevde praktiske problemer knyttet til drikken. Det var problematisk å la ølen stå igjen ubevoktet når de skulle ut for å røyke. Noen måtte sitte igjen og passe på, og samtaler ble stadig avbrutt med at noen skulle ut for å røyke. \'folk renner ut og inn hele tiden, det er umulig å føre en normal samtale\', var den en mann som sa.

DET VAR LOVENS inngripen i samværet og måten samværet ble organisert på som irriterte gjestene. Irritasjonen ble rettet mot enkeltpolitikere som ble knyttet til loven. Politikere ble omtalt på måter som fratok dem ære og anstendighet. Skytset ble særlig rettet mot helseminister Dagfinn Høybråten, eller «Bin-Laden Høybråten», som han også ble kalt av noen av gjestene. I stedet for å tjene folket, mente gjestene at politikere gjennom sine beslutninger sto mot folket. Gjestenes hånlige omtale av politikere er i seg selv udramatisk. De kan til og med ha et komisk skjær over seg. Det er likevel en viktig kritikk. Symbolikken som politikere omtales med inngår i et felles meningsunivers som både politikere og deres velgere (som her: gjester ved brune serveringssteder) deler. Å bli kalt feiging, løgner og selvopptatt er en alvorlig anklage som de færreste ønsker å ha hengende over seg, og særlig ikke politikere hvis legitimitet er avhengig av en viss troverdighet i befolkningen. Gjestene vurderte og diskuterte myndighetens helsetiltak. En mann sukket oppgitt over loven: «Dette er effektivisering i sin ytterste konsekvens. Myndighetene skal ha opp produktiviteten i A/S Norge. Kravet til å være produktiv har økt, og de vil ta fra folk alt av goder for å få opp produksjonen». Gjestene hadde meninger om helsepolitikken og svarer mot den. Det er i lys av dette vi må se deres tilbakevendende spørsmål om hva som ville bli det neste helsepolitiske tiltaket som politikerne ville sette i verk. \'Du skal se at vi ikke skal få kjøpe oss ei pølse på bensinstasjonen fordi den er for feit\', sa en mann.

DISKUSJONENE FØR røykeloven trådte i kraft viste tre aktører som forholdt seg til hverandre på ulike vis. Motstanderne av røykeloven pekte på de sosiale konsekvensene av loven, og de mest innbitte på denne siden i debatten mente loven ville få store psykiske konsekvenser for gjestene ved brune serveringssteder. Det interessante er hvordan disse advarslene ble totalt neglisjert av helsemyndighetene. Helse- og sosialdepartementet fremmet loven som et arbeidsmiljøtiltak. Ansatte i serveringsbransjen skulle ikke utsettes for røyking. Redusert tobakksforbruk blant befolkningen og gevinster for gjestene ble av helsemyndighetene presentert som bieffekter. Når vi ser dette ut fra den tredje parten, gjestene selv, så er det lite som knytter dem til det motstanderne spådde som det verste sosiale scenarioet. Det som gjestene forbandt med kos og hygge i et greit liv, ble av de mest ytterliggående debattantene forbundet som en livsnødvendig krykke for å klare en vanskelig hverdag. Jeg vil påstå at i debatten om røykeloven sto de mest markante motstanderne av loven like fjernt fra gjestene som politikerne.