TV-SERIE: Dansk drama seiler i internasjonal medvind, men alt kan ikke være det neste «Borgen» eller «Forbrytelsen».

Danskene er for eksempel glade i lettere serier med navn fra sine selvstendige, men noe kaotiske kvinnelige hovedpersoner («Lykke», «Dicte»), og nå er turen kommet til «Rita».

Viljesterk lærer 
Rita Madsen jobber som lærer i grunnskolen, og er alenemor for tre nesten voksne barn. Hun er en klassisk karakter: En opprørsk lærertype som røyker på skoledoen og nekter å følge kjedelige regler, og dermed blir elsket og respektert av elevene. Og fordi hun er elsket og respektert av elevene, er hun like mye fryktet som respektert av både kolleger og foreldre.

På hjemmebane har hun et nært og lite autoritært forhold til barna, men et kynisk forhold til menn.

Hun er dessuten fremmedgjort fra både eksmannen og sin egen mor, og det tegner seg fort et bilde av et menneske som kan være vel opptatt av å kjøre sitt eget løp. «Hun er den største anarkisten jeg kjenner, hun gjør bare det som passer henne», sier eksmannen — en beskrivelse som er upassende i samtale med barna han knapt kjenner, men ikke desto mindre treffende.

For selv om Rita utvilsomt har et stort hjerte, kan hun være kompromissløs over i det usympatiske.

Gode bifigurer
Seriens problem er at det ikke alltid virker som de som har laget den er klar over det. Det hender Rita blir irettesatt eller kommer på bedre tanker når det har gått en kule varmt, men i det fulle og det hele er hun vår heltinne uansett hva hun finner på.

Ikke bare blir det for mye av det gode, det gjør henne også vel så irriterende som de snusfornuftige bedreviterne hun har så mye imot.

Dét sagt har «Rita» noen ganske sympatiske sider, og en viktig grunn er bifigurene — datteren Molly er for eksempel fint og ledig spilt av Sara Hjort Ditlevsen.

Underlig nok er den mest karikerte figuren ikke bare den morsomste, men også den det er lettest å like. Den nyutdannede kollegaen Hjørdis skildres med fjollete dedikasjon til Rita, men en blanding av idealisme og usikkerhet som gjør henne svært menneskelig. Nettopp denne balansen mellom komisk overdrivelse og mellommenneskelig oppriktighet er det som fungerer best for «Rita».