TWEE-TWEET: R&B-artisten med det nokså lite søkevennlige navnet er aktuell med en sterk comebackskive. Men i Ukas Vers går vi tilbake til 2002.   Foto: Iamtweet.net
TWEE-TWEET: R&B-artisten med det nokså lite søkevennlige navnet er aktuell med en sterk comebackskive. Men i Ukas Vers går vi tilbake til 2002. Foto: Iamtweet.netVis mer

Røykfulle netter i skammens tidsalder

De sier at sigaretter skader stemmebåndene, men har du hørt hvordan det låter når Tweet synger om å røyke sigg, eller?!

La oss snakke om et par sjeldenheter innenfor det moderne R&B- og raplandskap. Det første er den sterke comebackskiva, den modne artisten som slipper et sent karrierehøydepunkt. Minst et tiår etter det opprinnelige gjennombruddet, på et tidspunkt hvor mange kanskje hadde avskrivd vedkommende. Joda, vi kan komme et par unntak. Men de er nettopp unntak. 

Nettopp derfor
var det en ekstra gledelig overraskelse når sangerinnen Charlene Keys, hun med det i senere tid nokså lite søkevennlige artistnavnet Tweet, nylig slapp sitt bunnsolide tredjealbum «Charlene» i en alder av 44 år. Nesten femten år etter at mange avfeide henne som et one hit wonder med 2002-singelen «Oops (Oh My)» (en låt om å, kremt, våge å elske seg selv). Og hele elleve år etter at andrealbumet «It's Me Again» sank som en stein.

En annen sjeldenhet,
i hvert fall innen dette sjangerlandskapet, er det å synge eller rappe om å røyke sigaretter. Det fremstår som et langt større tabu enn å røyke andre foreløpig illegale substanser, ja, endog større enn å stappe pulver opp i nesa eller gafle innpå piller. Dette er selvsagt en del av en generell samfunnsutvikling, og den har gått ganske raskt. Tenk, i den grad man hørte «Oops (Oh My)» på klubb i Norge (altså til en viss grad, albumet «Southern Hummingbird» fikk faktisk en respektabel 13. plass på VG-lista i sin tid), kunne man altså sigge mens man danset til den. Det virker jo helt absurd selv for de av oss som er gamle nok til å ha danset til R&B og hip hop på klubb før røykeloven. Og for såkalte millennials vil det sikkert fremstå som rent middelaldersk. 

Men selv før den tid
var det altså sjeldent å høre referanser til sigg i rap og R&B, selv i en tidsalder hvor sigaretter signaliserte kulhet(!), ikke bare sosialt utenforskap. Det var nemlig en spesifikk og distinkt distansert form for kulhet sigaretten representerte. En bedre match (sic!) for livstrøtte barcroonere, jazzkatter og beatniks enn for såpass insisterende kunstformer som soul og rap.

Denne formen for «langhalsa-genser-og-eksistensialisme»-kulhet,
den som en gang fikk Cornelis Vreeswijk til å slå inn på et kortvarig blindspor som jazzpoet («Det är mörkt omkring mig ...jag röker cigaretter.») er i dag nesten like utrydningstruet som sigaretten og sigarettrøykeren. Og i dens plass finner du en trippelironisk misantropjypling pattende på en e-sigarett. (Et lite unntak fant man på Chance the Rappers gjennombruddsmixtape «Acid Rap», med sine uvanlig mange sigarettreferanser, men det bor jo en liten jazzpoet i turtleneck et sted inne i den veslevoksne krabaten der.)  

Men nå sporer vi av litt her.
Det finnes nemlig mer konkrete grunner til å snakke om sigaretter når vi snakker om Tweet. Her om dagen leste jeg et intervju med Tweet om den nye skiva, den lange pausen siden sist, og hvordan hun måtte vende tilbake til Gud og kjerka for å komme over depresjoner som holdt henne tilbake. Heavy stuff, og det forklarer forsåvidt den ganske unike evnen hun har til å synge så florlett som overhodet mulig (derav artistnavnet!), og samtidig treffe en så uforklarlig dyp nerve et sted inne i deg. 

I en bisetning
nevnte hun også at hun på et tidspunkt like før omvendelsen var oppe i rundt seksti sigarettter om dagen. Noe som gjør selv en kjederøyker som undertegnede både litt imponert og litt skremt. Fremfor alt minnet det meg om den kanskje aller fineste låta på hennes fortsatt noe undervurderte debutalbum «Southern Hummingbird». For jada, den hadde mer å by på en singelen «Oops (Oh My)». En hel masse sårt gull, og sårest av dem alle er låta «Smoking Cigarettes». 

Den kanskje aller mest gospelpregede
 av alle låtene på debuten, ikke overraskende skrevet sammen med doldisen Craig Brockman (som har gjort mye i kulissene for Tweets daværende hovedsamarbeidspartnere Missy Elliot og Timbaland, og også stikker hodet frem igjen som hovedprodusent på det ferske comebackalbumet «Charlene»). Det innstendige ved låten kan kanskje, i hvert fall med litt etterpåklokskap, forklares med at Tweets forhold til sigaretter var alt annet et metaforisk. Og det er et enkelt bilde hun tegner opp, alene i mørket med sin sigarett og sitt savn, helt uten den affekterte kulheten, koketteriet og distansen i for eksempel Cornelis Vreeswijks begredelige jazzpoesi;

Nervous and tremblin', 
Smokin' cigarettes at night, oh
Wonderin' where you been?
Smokin' cigarettes at night
I can't cope with this
Smokin' cigarettes at night

Det er allikevel en metafor i spill her også. Den er enkel, men effektiv nok. Sigaretten, allerede på dette tidspunktet popkulturelt adskilt fra sin tidligere aura av cool, representerer den usunne avhengigheten, mønstrene vi sliter med å bryte, i våre relasjoner
til andre mennesker og til oss selv. Vi veit vi burde skjerpe oss, vi sier vi skal holde opp. Men trenger vi å kutte akkurat nå, har vi egentlig overskudd til det; 

Newports, Winstons, Salems, Marlboro Lights
Don't matter what the kind is
Cause you got me smoking out on you
Got me puffin' 'bout a pack a night
And I know it ain't healthy, yeah, yeah, yeah

For å se det fra den lyse siden; hun Charlene greide jo å slutte til slutt, og jeg er stolt av henne. Selv om det tok noen år og hun måtte ty til selveste Jesusbarnet for en hjelpende hånd. I et annet ferskt intervju er hun mer enn klar for et scenario hvor hun står på scenen 70 år gammel og fortsatt synger «Smoking Cigarettes». Det høres jævla fint ut, jeg gleder meg til å sitte der i publikum. Selv om jeg kanskje skulle ønske at det hadde vært lov å sigge i den salen. Men hei, om ikke samfunnet tar visse grep er det jo enda mindre sjanse for at folk som meg og Tweet tar vare på oss selv så vi kan leve til vi blir 70 år (bank i bordet!).