Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Røyksignaler

Rodney Smith rider igjen.

CD: Britene er noen fantastisk frekke fanter. Gjennom hundrevis av år har de knabbet kulturinspirasjon fra koloniene. Gin&Tonic, den gjennomarbeidede tekulturen og den Jamaica-/Asia-/Afrika-inspirerte klubb- og hiphopscenen har alle dronning Victorias ekspansjonstrang å takke for sin eksistens.

Noen ganger blandes absolutt alt, og når resultatet er så glimrende som Roots Manuvas «Awfully Deep», ja da er det nesten så man får lyst til å kaste all politisk korrekthet over bord og hylle imperialismen for alt den er verdt.

Skitten hiphop

Helt siden debutalbumet «Brand New Second Hand» (1999) har Roots Manuva (Rodney Smith) stått for en skitten, innrøyka og uregjerlig hiphop. Han har vært like unik som han har vært kompromissløs, og hans fascinasjonen for dub endte i 2002 med at han dubremikset albumet «Run Come Save Me». «Dub Come Save Me» ble et av de beste hiphopalbumene det året.

Nå er han tilbake på gatenivå igjen. Til tider er «Awfully Deep» fryktelig dyp, dyster og forvirrende.

Som en vindskeiv Alice har Roots Manuva forvillet seg bort i et surrealistisk Eventyrland-aktig London. Tittelsporet er for eksempel en hard, metallisk og Anti-Pop Consortium-aktig dommedagsdystopi.

Ikke bare dyster

Men hva gjør Roots Manuva når farene truer? Jo, han tyr til den grovmælte, dirrende, men evig pålitelige bassen. Ah, ingenting er som grumlende bass når det brukes riktig!

Nå er ikke Roots Manuva bare dyster, han er også like eksentrisk som en puddelelskende New York-pensjonist. Dermed blir «Awfully Deep» også leken og uforutsigbar. Han tar deg i lanken og leder deg inn i et strålende skeivt fantasiunivers. På «A Haunting» gjør han til og med det han kan best. Lar seg drukne i dub.