Røytende englevinger

«Styrtet engel» er en kakofoni med kraftfulle øyeblikk.

HYLENDE ANNERLEDESHET: Emil Johnsen og Sebastian Tjørstad flettes sammen for et øyeblikk i den tidvis sterke, men svært ujevne «Styrtet engel». Foto: Gisle Bjørneby / Nationaltheatret.
HYLENDE ANNERLEDESHET: Emil Johnsen og Sebastian Tjørstad flettes sammen for et øyeblikk i den tidvis sterke, men svært ujevne «Styrtet engel». Foto: Gisle Bjørneby / Nationaltheatret.Vis mer

TEATER: Men kan man lage teater av dette, da?

Det var første tanke etter å ha lest at Per Olov Enquists gåtefulle og groteske roman «Styrtet engel» skulle opp på hovedscenen på Nationaltheatret. Historiene i romanen er både intenst kroppslige og visuelle og nærmest umulig å løse scenisk. En av de sentrale kjærlighetshistoriene er mellom en mann og kvinnehodet som vokser ut av pannen hans. Lykke til, tenkte jeg.

Monstrøst
I sine fineste øyeblikk klarer likevel «Styrtet engel» å fange det som er så sterkt i romanen: Skildringen av kjærlighet som eksisterer på tross av og ikke på grunn av, av nærhet som ligger fast, ofte av uforklarlige grunner - men også den skrikende ensomheten til de som føler de er dømt til å leve med en vegg mellom seg og de andre, enten på grunn av en fysisk deformerthet eller et monstrøst indre.

Den finnes i de rene fremføringene av tekststykker fra romanen, som ofte legges i munnen på den skjelvende fortelleren (Emil Johnsen, fint vergeløs), men også i det fysiske, i den hvinende isolasjonen til Nils Bechs unge drapsmann, i de aggressive seksuelle møtene mellom herr og fru K (Eindride Eidsvold og Petronella Barker), ekteparet som har all grunn til å hate hverandre. 

Kakofonisk
Regissør Kjersti Horn, som selv er født kortvokst, har flere ganger fortalt om sitt sterke forhold til «Styrtet engel». På scenen har hun plassert fem mennesker med forskjellige, synlige fysiske og mentale handicap. De spiller med i stykket, men er også legemliggjørelser av nettopp annerledesheten teksten vitner om.

Men ofte ellers er uttrykket grumsete, kakofonisk. Sentrale partier av de forskjellige kjærlighetshistoriene har forsvunnet i redigeringen, noe som gjør at «Styrtet engel», for den som ikke kjenner boken, kan virke kryptisk mer enn gåtefull. Det blir mye gjenfortelling i tredje person som virker forstyrrende på intensiteten i den mellommenneskelige møtene.

Oppdatert freakshow
Tidligere tiders freakshows blir gjendiktet som sceneshow med masete programleder, blinkende discolys og ubekvemme interaktive stunts med publikum, der fjærpryd og kostymer blir markører for utenforskap. Det blir overtydelig og uelegant. Det blir stadig mer skrammel inne i scenografien, som i utgangspunktet er en ren og effektiv skueplass for en historie om avmakt og annerledeshet: En stor glassjakt i to etasjer fremst på scenen som gir assosiasjoner til laboriatoriebur og utstillingsvinduer. 

Ønsket om å bli akseptert og elsket for den man er, er dypt, og det er umulig ikke å bli berørt av de råeste fortellingene om dette. Men ennå er jeg ikke sikker på om svaret på det umiddelbare spørsmålet mitt er ja.