Rubin-metoden

Da Rick Rubin kontrakterte Johnny Cash til sitt American Recordings-selskap i 1993, var sistnevnte en støvete gammel helt i en artistisk og markedsføringsmessig bakevje. Rubin fikk Cash til å sette seg ned i stua og spille inn sin nye plata, alene med gitaren. Den Grammy-vinnende samlingen av coverlåter og nyskrevet Cash-materiale ble gitt ut i 1994 og fikk samme navn som plateselskapet, «American Recordings». Den ble starten ikke bare på et svært fruktbart samarbeide mellom Cash og Rubin, men også på det som skulle bli en gedigen gjenreisning av Cash som artist.

15 år etter – innspillingen av det første Rubin/Cash-samarbeidet tok til 17. mai 1993, er det Neil Diamond som får nyte godt av en Rick Rubin-assistert opptur. Rubin produserte riktignok også Diamonds comebackplate «12 Songs» som gikk helt til nummer fire på Billboard-lista, men med ferske «Home Before Dark» (se anmeldelse side 45) har 67-åringen for første gang i sin innholdsrike karriere gått til topps på den samme gjeve lista. I helga gikk samme plate til topps på den engelske albumlista. Kan dette nye nivået av suksess ha noe å gjøre med at «12 Songs»-omslaget var i farger, mens «Home Before Dark»-coveret er i svart-hvitt?

For tilnærmingsmåten man gjerne kan kalle Rubin-metoden har klare estetiske kravspesifikasjoner. Man tar tilårskomne superstjerner, gulnede kultartister og kommersielt akterutseilte veteraner, skreller vekk musikalske uvesentligheter og graver seg inn til den harde, artistiske kjernen. Resultatet, hvis oppskriften følges til punkt og prikke, blir gjerne minimalistiske, poengterte og rene plater, som hvis det går riktig bra vil framstå som «ekte vare», en slik plate artisten alltid har drømt om å lage, en slik plate alle andre har drømt om at artisten skal lage, og som vil restaurere artistens en gang så gode navn og rykte. Det er i praksis et slags intimtyranni som ikke bare kan oppleves produksjonsteknisk i måten stemme og instrumenter er tatt opp, men som også visuelt har fått sitt uttrykk i furet og værbitt, gjerne småkornete svart-hvitt-format, portretter som viser disse aldrende artistene «slik de egentlig er». Cash/Rubin-samarbeidet ga da også dette visuelle aspektet dens ytterste konsekvens i Mark Romaneks musikkvideo til Nine Inch Nails-låta «Hurt», den reneste dødsmessen av en filmsnutt der en syk Cash møter sin ungmannskarriere i svingdøra før mørket senker seg over livet.

Rubin har i grunnen bare benyttet sin egen Rubin-metode med Cash, Neil Diamond, Donovan og til en viss grad Tom Petty, men den er nå blitt en mye brukt bransjestandard. Fjorårets Grammy-vinnende plate fra den strupekreftrammende The Band-trommis Levon Helm, «Dirt Farmer», oppfyller kriteriene til punkt og prikke, det samme må sies om Porter Wagoners Marty Stuart-produserte «Wagonmaster», som akkurat rakk å komme ut før han døde av lungekreft. Plater med Merle Haggard, Mavis Staples, Ramblin’ Jack Elliott, og John Fogertys usedvanlig mimrende «Revival» kan skrives inn i samme tradisjon, og for så vidt også Loretta Lynns Jack White-produserte «Van Lear Rose».

Her hjemme er Rubin-metoden derimot sjeldent brukt. Erik Byes «Støv og stjerner», gitt ut på Via Music i 2003, er nesten det nærmeste vi kommer. Innspilt hjemme i stua til Bye, gikk den lenge under arbeidstittelen «Hvalstadåsen 50», og var et formidabelt comeback ni år etter «Langt nord i livet». Bjøro Håland ga ut en salmeplate i 2004 som bar bud om en Cash-liknende revitalisering, men Bjøro henfalt til en mer tradisjonell Nashville-innspilling på oppfølgeren. Hvem kan bli den neste? Kanskje Rubin-metoden kan være noe for Morten Abel?