FORUTSIGBART: Kari Rueslåttens stemme kan fortrylle, men låtmaterialet og produksjonen er ikke like imponerende. Foto: Peter Dennis
FORUTSIGBART: Kari Rueslåttens stemme kan fortrylle, men låtmaterialet og produksjonen er ikke like imponerende. Foto: Peter DennisVis mer

Anmeldelse: Kari Rueslåtten - «Silence Is The Only Sound»

Rueslåtten bruser for lite med fjøra

Flott stemme, men mangelen på fornyelse begynner å bli et problem.

ALBUM: Den store utfordringen for en artist er å finne sin egen stil og et særpreg, rett og slett sette et slags stempel. Kari Rueslåtten (43) har en flott stemme, men musikalsk vaker hun i en andedam der også mange andre slåss om oppmerksomheten. Det lyder kjent, sjøl om det er nytt.

Silence Is The Only Sound

Kari Rueslåtten

3 1 6
Plateselskap:

Spindelsinn Recordings / Øra Fonogram / Musikkoperatørene

«Pent, men for seigt og trygt.»
Se alle anmeldelser

Kate Bush

Hun er blitt sammenliknet med sterke poprockpersonligheter som Kate Bush, Tori Amos og Björk. Her hjemme er det naturlig å peke på Ane Brun, mens Sissel Kyrkjebø var en tidlig referanse. Stilmessig lar hun seg inspirere av folkemusikk, men mer den irske/keltiske enn den norske utgaven.

Folkemusikk

Den musikalske bakgrunnen hennes er ganske unik, med et spenn fra folkemusikk til såkalt prog/doom-metal i bandet The 3rd and the Mortal. «Silence Is The Only Sound» er hennes sjuende studioalbum på ti år, og hun kan samtidig feire 20 år som artist.

Tekstklisjeer

Hun begynner litt forsiktig, med låter som glir litt ubemerket forbi. Men fra nummer fire, poporienterte «Gone», tar hun en litt annen retning. Låten vitner om hva hun kan være god for.

Også tekstmessig mangler det noe. Med linjer som «Wake me up when the sun sets in the ocean» (fra «Chasing Rivers») og «Once I was lost, now I'm found» (fra «Spellbound») henfaller Rueslåtten tidvis til klisjeer.

Forutsigbart

I «The Harbour» havner hun igjen i det forutsigbare og mer trivielle. Musikken glir liksom bare friksjonsfritt forbi. Det er fine lydbilder, men også litt kjedelig.

Det løsner riktignok noe i «As Evening Falls», krydret med litt jazzsaksofon, men så roer det seg igjen. «The Parting (Shine A Lite)» er et høydepunkt på albumet, med «skjelvende» gitar og fiolin, før tittellåten avslutter albumet på rolig vis.

Liverpool

Plata er spilt inn i Parr Street Studios i LIverpool med et - hovedsakelig - britisk band, mens produsent (og gitarist) Jostein Ansnes pendler mellom Øra Studio i Trondheim og Liverpool.

Produksjonen tar vare på Rueslåttens stemme, men her brøytes på ingen måte ny mark. «Silence Is The Only Sound» likner for mye på forløperne, både før og etter en lang pause på ni år fram til et comeback i 2014. Det er seigt, og tidvis nesten like stillestående som - stillhet. Forutsigbarheten begynner derfor å bli et lite problem for Kari Rueslåtten.

Spiller på Byscenen i Trondheim 23. september og Kulturkirken Jakob i Oslo 20. oktober.