Ruglete is

«Kong Curling» er god på typer, men ikke så god på historiefortelling.

FILM: Mang en ungdomsskoleskjønnhet og quarterback har funnet det ut på den harde måten. Det holder ikke bare å være noe - pen, god med ball - og vente på at suksessen skal skylle inn over deg. Du må jobbe også, gjøre noe, forme din egen historie. Om man skal være streng, og det skal man jo, er det noe av denne latskapen som trekker «Kong Curling» ned.

Coen-inspirert
Persongalleriet er til dels praktfullt. Den frenetisk rødøyde Atle Antonsen, curlingskippen på og over sammenbruddets rand, er to deler ensporet og en del ulykkelig. Han er et studium i holdt humor. Jon Øigarden har et ubetalelig kroppsspråk som isens overtente Don Juan. Jan Sælid og Steinar Sagen setter opp akkurat passe absurd-innbitte ansiktsuttrykk som kamera vet å utnytte der det følger de kostende karer over isen, i hengivne nærbilder, igjen og igjen. Og Kåre Conradi er blitt en av norsk films mest karakteristiske og selvironiske innhoppere, her som selvnytende nemesis tydelig inspirert av John Turturros lignende rolle, i bowlingsetting, i Coen-brødrenes «The Big Lebowski».

Odd subkultur
Curlingssportens outsiderposisjon, tekniske natur og potensiale for tunnellsynt nerding gjør det minst like egnet som bowling når det skal skapes en odd subkultur på film. Det ligger mye latent humor i skikkelser som med liv og sjel går opp i det som alle andre er ubetydelig. Mye varme er det i det også.

Klassisk formel
Men disse trivelig-triste typene får sjelden situasjonene og replikkene som kunne brakt ut det beste i dem. Plottet i «Kong Curling» er en pastisj på en klassisk amerikansk formel: Det avdankede laget må gjenforenes og vinne mesterskapet for å redde en venn. Inn i dette løpet legges små digresjoner og sketsjaktige avsnitt. Noen, som skogsekspedisjonen for å hente inn lagmedlemmet som har viet seg til fuglekikking, er inspirerte og originale. Andre, som utforskningen av et annet lagmedlems farskompleks, er intetsigende og basert på parykkhumor og uthengig av populærkulturens aller nederste sjikt. Det oppleves som billig, og lite gjennomarbeidet.

Visuelt vidd
Rytmen og vekslingene i historien er det så som så med. Bedre punchlines savnes. Men regissør Ole Endresen og laget hans skal ha for sitt visuelle vidd. Bildene er omhyggelig komponert. Ingenting understreker hvor ille skippen Truls har det hjemme hos kona (Linn Skåber) som de sykelig gule detaljene som skjærer illsint mot det barbierosa interiøret. Ingenting - eller jo, kanskje, men ikke så mye - sier mer om Truls enn at han, når han omsider stikker av, tar med seg en puff og en lampe og en gressklipper som han uten et ord sleper etter sykkelen.

Det burde skjedd mer i kong Curlings lydrike. Men det er et hyggelig sted å være.