Ruiner i vår egen tid

Glimrende idé, godt utført.

BOK: En fiskemelfabrikk i Lofoten. Ekofisk-tanken. En militærleir på Hønefoss. Alle er de i ferd med å bli det Marit Eikemo med et godt begrep kaller «Samtidsruinar» - kulturminner fra vår egen tid som for lengst er forlatt og i ferd med å forfalle.

Enhver som har følt på den særegne melankolien og vemodet over andre tider og andre liv som et forfallent praktbygg eller en neglisjert kirkegård kan vekke, vil straks gjenkjenne Eikemos glimrende idé.

Det er ikke uten grunn at den kulturhistoriske epoken som framfor noen dyrket ruiner, går under betegnelsen romantikken.

Kald ovn

I boka reiser Eikemo til elleve slike steder - fra stjernearkitekten Toyo Itos aldri ferdigstilte spa i spanske Torrevieja («Nokre hus og nokre drøymar endar som ruinar under oppføring») til en kjeller full av bortstuede spilleautomater i Arna utenfor Bergen; fra de kalde smelteverksovnene på hennes eget hjemsted Odda til den en gang sensasjonelt bratte Skuibakken i Bærum, som det begynner å bli lenge siden arrangerte sitt siste renn av betydning.

Møtene med vår egen tids ruiner, enten de en gang har vært institusjoner med status og viktighet eller aldri rakk å komme riktig i sving før forfallet satte inn, får forfatteren til å legge ut på det Ole Robert Sunde har kalt «Tanketurer». Eikemos reiser både fysisk og mentalt er med på å gjøre «Samtidsruinar» til et originalt og poetisk bokprosjekt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I avsnittene om Ekofisk og fiskemelfabrikken i Lofoten kan «Samtidsruinar» minne om Kjartan Fløgstads bok «Pyramiden», som kom ut på samme forlag i fjor. Med Fløgstad, som reiste til den nedlagte russiske gruvebyen Pyramiden på Svalbard, deler Eikemo tematiseringen av en type nedlagt industri som i dag er i ferd med å bli betydelige kultur- og sosialhistoriske minner.

Observatør

STERKE ESSAYS: Marit Eikemo fortsetter sitt hittil oppsiktsvekkende forfatterskap med ei bok om levende ruiner; byggverk og institusjoner som blir til ruiner i sin egen samtid. Foto: TOM HENNING BRATLIE/SPARTACUS
STERKE ESSAYS: Marit Eikemo fortsetter sitt hittil oppsiktsvekkende forfatterskap med ei bok om levende ruiner; byggverk og institusjoner som blir til ruiner i sin egen samtid. Foto: TOM HENNING BRATLIE/SPARTACUS Vis mer

Eikemo har utgitt to bøker tidligere, som til sammen demonstrerer at hun har talent for flere og svært ulike sjangre: I 1999 utga hun den fine reportasjeboka «Her. No», der hun reiste Vestlandet rundt og snakket med unge mennesker om livene deres her og nå. For to år siden kom romanen «Mellom oss sagt», der hun skriver vittig og innsiktsfullt om den single noenogtredveåringen Regine og de sosiale mekanismene hun ikke slipper unna. I «Samtidsruinar» viser Eikemo seg, slik hun gjorde i både «Her. No» og «Mellom oss sagt» som en god observatør med et skarpt blikk for talende detaljer.

Fantasirik

Reisene til de høyst forskjellige samtidsruinene gir Eikemo mulighet ikke bare til å fortelle om et Norge som var, men også til å skrive om en rekke aktuelle spørsmål: Innvandrings- og flyktningproblematikk, psykiatrihistorie, striden om spilleautomater, avindustrialisering, norske soldater i utlandet. Forlaget kaller de korte tekstene hennes essays, og de framstår ganske riktig som forsøk på orientering i fremmede landskap. Men de er like mye en slags reflekterende reisereportasjer. Eikemo er alltid for klok til å bli bombastisk: I møte med ruinene og livene de forteller om stiller hun tvert imot stadig spørsmål om sin egen rolle av typen «Og kva trudde eg at eg kunne forstå?» Fremmede er landskapene heller ikke alltid: Både i møte med Odda-ovnene, høyfjellshotellet Solfonn og Stovner-senteret kommer hennes egne minner om dem til nytte i tekstene.

For meg er kapitlet om Stovner-senteret, selv om det er upåklagelig skrevet, det som faller minst naturlig inn i boka som helhet. Her nærmer hun seg også en kjøpesenterkritikk som er temmelig velkjent. For øvrig kjennetegnes Eikemos tekster nettopp av at hun klarer å videreutvikle velkjent stoff til noe som er helt hennes eget. Hun er en fantasirik, godt tenkende forfatter som skriver et nøkternt, presist nynorsk som kler det hun forteller om: «Når dei gode blir utfordra på godheita si, er det sjeldan eit vakkert syn». Her og der i tekstene finnes spor av både høy- og popkultur.

I første avsnitt skriver Eikemo om hvordan hun ikke kan tåle at minner blir borte, og retter en bønn til seg selv: «La det vere folk i setningane!» Dét er en programerklæring mange skribenter kunne ha mye å lære av, og en ambisjon Eikemo imponerende nok stort sett innfrir, selv når hun skriver om tilsynelatende menneskeforlatt forfall.

LES OGSÅ:

Ruiner i vår egen tid