Rule Britannia!

Pompøs-o-rama.

CD: - Har du hørt den nye Bloc Party-skiva?, spurte en nedlastingsdreven kompis i forrige uke.

Han ventet ikke på svar.

- Jeg elsket «Silent Alarm», men denne gangen ble jeg skikkelig skuffa, altså.

- Åh?

- Ja, det er jo prog , jo!

Han har rett. Han tar feil. Bloc Partys albumdebut «Silent Alarm» fra 2005 var en studie i referanseråning. Britene stjal fra alt og alle. Vokalist Kele Okereke hørtes ut som om han hadde nasket til seg mojo fra både Talking Heads\' David Byrne og Blurs Damon Albarn. Bandet hadde åpenbart studert rockhistorien med lupe, og plukket opp postpønkens gymnastiske riff og tette rytmeseksjon. Bloc Party ble selve bildet på ungdommelig frekkhet, og NME kåret «Silent Alarm» til årets beste skive.

Du skal ikke se bort fra at det kommer til å skje igjen.

Stormannsgalskap

VIL VEKK: A Weekend in the City er et konseptalbum om å leve i London - og å ønske at man ikke gjorde det.
VIL VEKK: A Weekend in the City er et konseptalbum om å leve i London - og å ønske at man ikke gjorde det. Vis mer

«A Weekend In The City» er fantastisk, men også fullstendig forskjellig fra «Silent Alarm». Med frodig produksjonshjelp fra Jacknife Lee har Bloc Party glidd inn i et mer shoegazende og svevende hardt At the Drive In/Jesus & Mary Chain-landskap.

Magien ligger i motsetningene: skjør melodiøsitet mot larmende gitarer, desperat vokal mot kompakt styrke. Og ja: det er pompøst. Men litt instrumentalistisk stormannsgalskap har da aldri skadet noen.

Konseptplate

Men «A Weekend In The City» er heller ingen dans på roser. Det er et konseptalbum om Kele Okerekes forhold til London. Han vil vekk. Ut. På åpningssporet «Song for Clay (Disappear Here)» går han først rolig opp i fistel, før bandet slipper helvetet løs og Kele artikulerer: «Because East London is a vampire, it sucks the joy right out of me/How we longed for corruption in these golden years».

Så lenge han nå er fanget i London, er det ikke annet å gjøre enn å skrive desperate, aggressive, grandiose og vakre låter om hvordan han har det. Det handler om å vokse opp som svart i et hvitt samfunn. Om selvmord, politikk, narkotika, antidepressiva, rasisme, homoseksualitet, drap og ønsket om å feste seg bort fra det hele.

Politikk og popkultur 

Derfor har også dophistorien «On» blitt platas naturlige og fysiske midtpunkt. Kele får hjelp av sprakende strykere for å beskrive den suggerende oppturen, og den unngåelige nedturen. «Hunting For Witches» er på sin side et angrep på den britiske fryktindustrien etter London-bombene, og på popkulturkritiske «Uniform» påkaller Kele først Kurt Cobain, for så å latterliggjøre Robbie Williams med linja: «Because we are so handsome and we\'re so bored/so entertain us».

Men når Kele til slutt unnslipper London, og kommer seg til Berlin på «Kreuzberg», finner han ikke annet enn desillusjon akkompagnert av et glitrende synthparti. Det er jammen ikke lett å unnslippe seg selv. Selv ikke med hjelp av prog.