IDEAL: Hva med de som rett og slett ikke får til å amme? Foto: Frank May / NTB scanpix
IDEAL: Hva med de som rett og slett ikke får til å amme? Foto: Frank May / NTB scanpixVis mer

Rull inn puppen!

I mine første uker som nybakt mor gikk jeg på en mental smell.

Meninger

Jeg fikk ikke til ammingen. Jeg fødte på Rikshospitalet der ammefilmen går i looper hvert kvarter, du får brosjyrer og peptalk om amming før og etter fødsel, og om du mot all formodning sendes hjem uten fri flyt av edle, hvite dråper fra puppene dine — kan du komme tilbake på ammepoliklinikken.

Jeg prøvde alle triksene filmene, brosjyrene og jordmødrene hadde å by på, jeg lå med en illsint, skrubbsulten liten mann på brystet som raste ned i vekt, og alle sa til meg at «jeg måtte jo prøve, amming var jo så lettvint!».

Med blødende brystvorter og en kropp som jobber i høygir på grunn av for mye adrenalin og hormoner føltes det som jeg gjorde mer enn å prøve. Det var en lettelse da jeg til slutt fikk tillatelse av det norske helsevesen å legge inn årene og gi han flaske på heltid frem til han ble stor nok til fast føde. Da var han tre måneder gammel, og de tre første månedene i livet hans var nok tøffe for oss begge.

Men, enda tøffere var det å måtte be om nåde på helsestasjonen fordi jeg møtte veggen. Det var mitt første møte med ammepolitiet. Riktignok var jeg unnskyldt fordi jeg hadde hatt hastekeisersnitt og det kunne hende det var årsaken til at melken rett og slett ikke kom, men jeg kunne kanskje tenke meg å prøve en uke til?

I følge folkehelseinstituttet var jeg ikke alene om å føle at jeg kom til kort. Mellom tre og ni tusen kvinner og fire tusen menn rammes årlig av fødselsdepresjon. Om årsakene skal oppsummeres føler både kvinner og menn at de kommer til kort.

Kvinner kan ha negative, traumatiske fødselsopplevelser, menn kan ha vært vitne til det, og resultatet er ofte sviktende melkeproduksjon og menns følelse av manglende deltagelse, ettersom så mye av omsorgen for den lille hviler på mor, selv om hun kanskje er pleietrengende selv. Her kommer flasken inn som redningen, og lar far delta mens mor hviler.

Det trenger ikke være så dramatisk. En ung mor i vår bekjentskapskrets var ikke komfortabel med ammingen. Ungen vokste seg stor, og ble bare mer sulten, hun ammet annenhver time, hele døgnet. Kvinnen tok dette opp med helsesøster og denne sa ordrett «tenk så mange som ikke får til ammingen og hvor heldig du er. Bit tennene sammen og sett deg til rette». Hun klarte ikke senke skuldrene før den dagen ungen bikket fire måneder og fikk sin første skål med grøt. Da ble babyen hennes endelig mett. Er ikke dette ammepress?

Ammepolitiet er ikke en homogen gruppe, men det er en høyst virkelig en. Den består av foreldre, besteforeldre, barselgrupper, helsepersonell, nabokvinnen, han som sitter tvers ovenfor deg på kafè, du finner presset i familien, propagandaen på helsestasjonen, tyranniet hos fastlegen, politiet i barselgruppen, og vi kvinner er de flinkeste til å gi oss selv dårlig samvittighet, fordi vi gjennom en nøye indoktrinering blir våre egne verste fiender.

Men vi blir godt hjulpet av ekspertisen. Kvinner og menn som kjenner vår egen kropp og våre egne evner bedre enn oss selv, som står frem i media med hevede øyenbryn og sterke ord, som fornekter fakta.

- Amming er ikke alltid helsebringende. Folkehelseinstituttet viser til en studie der det knyttes sammenheng mellom sen start med grøt og cøliaki.
- Det er enighet om linker mellom ammesvikt og fødselsdepresjon.
- Amming setter far på sidelinjen. I et samfunn der vi har mulighet til å dele permisjonen nesten på midten mister far denne muligheten fordi det samme samfunnet henger en ammeplikt på mor.

Det er lite som er så provoserende som når Kari Løvendahl Mogstad sier at de som er innstilt på å amme får det til. Det er ikke sant. Det er hvert fall ikke den eneste sannheten. Mellom de som gir opp på halvveien og de som ammer frem sterke, tøffe babyer er det unger som ikke tar brystet.

Det er unger som ikke får nok mat av mor uansett hvor mange kalorier mor får i seg. Det er mødre som ikke klarer amme på grunn av medisinske årsaker, som trenger mentale pusterom fra babyen sin, og dermed slippe far til. Det er mødre som har hatt brystreduksjon. Det er mødre som pumper, tar varme dusjer, og griner fordi utdrivningsrefleksen svikter og de pumper 20 stakkars milliliter i døgnet, mens barnet trenger det femdobbelte.

Det er babyer med melkeproteinallergi, eller allergi mot så å si alle matvarene mor spiser. Det er babyer som fødes underernærte og derfor må gå fort opp i vekt. Det er tilfeldigheter og det er traumer og det er uhell. Det handler ikke om innstilling. Det handler ikke om vilje. Det handler om å innse sine begrensninger og et samfunn som så aggressivt promoterer amming må ha plass til disse kvinnene også, og det har ikke Løvendahl Mogstad i innlegget sitt.

Amming er ikke svart og hvitt. Det er ikke de kvinnene som velger å la være, og de kvinnene som får til. Det er ganske mange som detter mellom de to stolene, og hvis man skal få en slutt på ammepolitiet så må man anerkjenne at de eksisterer.  Samtidig må vi få et helsevesen som klarer å fortelle de kvinnene som sliter seg selv i stykker for å få til ammingen at nok er nok før bristepunktet faktisk er nådd.

For å bruke Mogstads egen retorikk, hvis myndighetene vil at kvinner skal amme mer, må mødre få et realistisk bilde av hva som venter dem etter fødselen. Hvordan får man best til ammingen? Når vet man at det ikke fungerer? Når er det greit å slutte å pumpe hver halve time? Når kan man slutte å sitte 24 timer med ungen på brystet om ungen viser tegn til å være like sulten etter det tredje døgnet? Disse sidene av amming snakkes omtrent ikke om i dag, disse evighetsdøgnene har fått tåkebetegnelsen økedøgn, noe som er omtrent like nøyaktig som å kalle Folgefonna en isbit.

I Norge er det ikke lov til å markedsføre morsmelkerstatning. Vi vet derfor ikke at dette er vitenskapelig utviklet, med bredspektret næringsinnhold, tilsatt alle vitaminer og mineraler et spedbarn trenger. Vi vet derfor ikke at babyen vår ikke visner hen av å få pulvermelk i stedet for morsmelk. Det blir i stedet et slags spenningsforhold når mor tilslutt av ulike årsaker må rulle inn puppen, der vi venter på ulike reaksjoner.

Kommer kolikken, utslettet eller i verste fall, krybbedøden nå? Tenk om vi kunne fått litt balansert informasjon? Det er ikke rart at mødre er redd for å gi flasker og føler at de må unnskylde overfor alle når de gjør det. De vet jo ikke at det de gjør er godt nok. Avisene er fulle av slitne, utbrente, sykemeldte mødre, som legger et umenneskelig press på seg selv til å få til alt mulig.

Jeg skal ikke argumentere for at ammingen ikke er viktig, koselig og gunstig for det er den. Den er ikke livsnødvendig, i et vestlig samfunn med rent vann i springen, og statlig godkjent morsmelkerstatning i butikken.

Jeg fikk tilslutt til ammingen med barn nummer to. Jeg fikk aldri nok melk, akkurat samme situasjon som førstemann, men jeg fikk ammet henne likevel. Løsningen for oss, som vi fant ut av helt på egen hånd, uten støtte fra noe helsepersonell, uten mer enn to liggedøgn på sykehuset, var at for at hun skulle legge på seg tilfredsstillende måtte jeg gi henne flasker først, og legge henne til puppen etterpå.

Der kunne hun ligge i timesvis eller til hun sovnet, akkurat som de barna som fullammet. Nærhet og kos, samtidig som ungen faktisk ble mett, etter førstegangsopplevelsen føltes det som et kinderegg, så mange ønsker oppfylt på en gang. Og far og storebror fikk mate henne, og bli kjent med henne og språket hennes, til tross for at jeg ammet henne.

For en luksus, og for en behagelig start på barseltiden for oss begge! Tenk om helsepersonell kunne informere objektivt om de ulike alternativene som eksisterer, i stedet for at man må eksperimentere, og kanskje også feile og føle seg miserabel på egen hånd?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook