NY TENDENS: Trønderen Magne Thomassen (anmelderens favoritt) var en av de første alrounderne på 1960-tallet. Han fikk sølv i to VM og ble også den første som vant NM i sprint. Han toppet adelskalenderen i to dager fra 5. til 7. februar før Kees Verkerk tok tilbake førsteplassen. Foto: NTB / Scanpix
NY TENDENS: Trønderen Magne Thomassen (anmelderens favoritt) var en av de første alrounderne på 1960-tallet. Han fikk sølv i to VM og ble også den første som vant NM i sprint. Han toppet adelskalenderen i to dager fra 5. til 7. februar før Kees Verkerk tok tilbake førsteplassen. Foto: NTB / ScanpixVis mer

Rundetidenes høymesse

«To indre og vekk me'n» er en fyldig bok om et nasjonalt syndrom.

ANMELDELSE: «Skøytesporten har vært den viktigste idretten i Norge i hele dette århundret, det kan det neppe herske noen tvil om,» slår Dag Solstad fast i «Roman 1987».

Forfatteren reflekterer i et langt avsnitt over hvordan interessen for denne merkverdige virksomheten har to forutsetninger hos tilskueren; store kunnskaper om skøytehistorien og utstrakt sans for tall.

Notatblokker
Uten disse betingelsene er skøyteløp ifølge Solstad en tvers igjennom kjedelig idrett, der to og to løpere går opptil 25 runder sammen, gode som dårlige, i langstrakte stevner, med temperaturer ned mot 15- 20 kuldergrader. Likevel overgår skøytesporten skiidretten som nasjonalidrett fordi folket har en «magisk tiltrekning» til selv middelmådige skøyteløpere som ingen langrennesløper eller hopper kunne bli til del.

Symbolet på hele denne interessen ligger i rundetidene, som både tilskuerne på banen og radiolyttere over hele nasjonen i sin tid noterte sirlig ned i dertil egnete notisblokker, delt ut gratis for eksempel på Caltex bensinstasjoner (i dag Texaco), med ruteark der det fantes felter for hver bidige rundetid på alle distanser og plass nok til alle løperne.

Til siste løper
Hver rundetid ble ifølge Solstad omhyllet av et tomrom, tida det tok løperne å fullføre en ny runde. Så kommer rundetida, forkynt av sportens yppersteprester, speaker på stevnet eller selv biskopen, Per Jorsett i radioen og seinere tv, fulgt av et forventningens sukk, et ekstatisk brøl eller et stønn av skuffelse. Nettopp i denne fascinasjonen for skøytesportens tallmagi fins dens metafysikk, dens sjel, spenningsmomentet som forblir der til siste løper har gått og alt er avgjort.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En rekke av fordums skøytestjerner har skrevet sine memoarer. I en periode var det å utgi bok nesten en like obligatorisk øvelse som de fire distansene. Men først med kaffebordsutgivelsen «To indre og vekk me'n» har norsk skøytesport fått en samlet historie, samvittighetsfullt nedtegnet av historikeren Eldar Høidal.

Med kapitteloverskriften «Samling foran radioapparatene» sammenfatter han den merkverdige, nesten religiøse hengivelsen som preget nednoteringen av skøytetider hos et par generasjoner nordmenn, der de satt med ørene klistret til radioapparatene, kanskje med en egen stoppeklokke i hånda, og med hodet fullt av sammenlignbare skjemaer og historiske løp som kunne jevnføres med det som gikk akkurat der og da.

Sterke minner
På 1960-tallet var det intime forholdet mellom skøytestjernene og folket på sitt sterkeste. Inspirert av heltene på isen gikk vi smågutter daglig på skøyter på skolens 200 meters bane, der vi løp én runde, tre runder, fem runder og ti runder.

Rundetidenes høymesse

Alle tider ble klokket nøyaktig inn og poengene fordelt på samme måte som i ordentlige mesterskap. På gode dager dukket den lovende løperen Svein Erik Stiansen opp på banen, han bodde i nabolaget, og klappet oss på skulderen.

Kamp mot klokka
For en som har vokst opp med en slik kultur, gir det omfattende verket til Høidal et vell av assosiasjoner og minner.

Han er innom de fleste betydelige og mindre viktige av skøyteløpere opp gjennom historien, kjente og ukjente, rekord for rekord, tusenkunstneren Axel Paulsen, den fabelaktige Oscar Mathisen (som endte så tragisk, noe Høidal behandler nennsomt), Hadelandstrioen fra mellomkrigstida, motstandsmenn og overløpere fra andre verdenskrig (blant annet Michael Staksruds mystiske endelikt), og selvsagt alt om Hjallis, Kupper'n, de store løperne fra 1960-tallet, de fire S'ene, Koss-epoken, helt fram til vår tid, Peter Mueller-skandalen (selv om heller ikke Høidal siterer den fatale replikken) og håpet for framtida.

Boka er faktabasert, kronologisk, lettlest, full av referater av drabelige og legendariske oppgjør. En del anekdotisk stoff fins også, blant annet litt om skøytesportens opphav for 4000 år siden. Godbitene er strødd jevnt utover med egen, blåfarget sats, blant annet en replikk fra Fridtjof Nansen, uttalt i debatten om konkurransens plass i den fysiske fostringen: «Øv idrett, men sky sport, og alskens rekorder.»

Det er synd å si at skøytesporten kom Nansen i møte. Ikke bare rivaliseringen med motstanderen, men kampen mot klokka er selvsagt det sentrale i enhver skøytekonkurranse. Man kan tape et parløp, men vinne over seg selv, sette personlig rekord og høyne sin ranking på den såkalte adelskalenderen. Et annet element som skøytesporten lenge var alene om (nå har langrenn kommet etter) er den fascinerende blandingen av eksplosjonsøvelser som 500 og 1500 meter og utholdenhetsprøver som 5000 og 10 000 meter. Lenge var løperne med få unntak enten sprintere eller langdistansespesialister, inntil allrounderne dukket opp på 1960-tallet og ga konkurrentene nye utfordringer.

Buddhisme
Dag Solstads roman er med i litteraturlista, men kunne med fordel vært sitert fra, også i teksten. Det samme gjelder Jan Erik Vold med boka «En sirkel is», der han gir enda en dimensjon til skøytesporten, «det at livet/lar seg abstrahere/til en sirkel, med indre og ytre bane, for den som ser/lenge nok».

Volds tolkning står i kontrast til rundetidsmystikken, i hans dikt er skøyteløpet en øvelse som kan minne om zen-meditasjon: «Femogtyve/runder i ring. Den som vant/er ikke/10.000 meter/unna. Den som vant er tilbake/på plass. Den/som ikke vant er også/tilbake på plass. Femogtyve ganger firehundre/er lik null

Litt mer dristighet i tolkningen av skøytefenomenet kunne gitt også Høidals tekst et ekstra løft. Hans avsluttende kommentar om at skøyteløpet minner om «våre felles livsløp» og «kan få nøret opp under forestillingen om et evig liv» blir litt for selvfølgelig og har ikke den helt store Bislet-susen over seg.