Rundt grøten

INNVANDRING: Dagbladet har fått i gang en debatt om forskeres vilje og evne til å bidra til folkeopplysning om innvandringsspørsmål. Sammen med andre som har beklaget mangelen på innspill fra dem som forutsettes å ha mest nyttig kunnskap, blir jeg i avisen 28/3 angrepet av fem forskere «som ikke tar utgangspunkt i at innvandring er et problem».Jeg velger å overse et par dårlig gjennomtenkte formuleringer i retning av at vi som kritiseres «profitterer» på etterspørselen etter forenklete og polariserte bilder av «dem» og «oss». Det er i alle fall liten etterspørsel, og stor risiko for å miste borgerlig og kollegial anseelse i den kunnskapsproduksjonen som jeg prøver å drive. Men jeg skal prøve å svare på de fem debattantenes spørsmål om ikke min «klagesang ... er basert på at ikke flere innen forskersamfunnet underbygger (mine) standpunkter».

DET KUNNE IKKE falle meg inn å vente at kolleger skulle komme løpende for å erklære seg enige med meg. Men det ikke bare forskere, men også den «opplyste allmennhet» har rett til å vente, er at hypoteser, funn og underbygde påstander om viktige samfunnsspørsmål blir diskutert, kritisert og eventuelt imøtegått med prøvbare argumenter. En forsker gjør ikke jobben sin om hun eller han ikke driver saklig kritikk overfor kolleger som arbeider med den samme problematikken. Om det ikke gjøres, skjer det ingen vekst i kunnskap og innsikt, og fåkunna brer seg hos folk flest.

ET EKSEMPEL på underdebatterte saker: Det viser seg at det er umulig å få i gang en virkelig åpen og uhemmet debatt om det viktigste innvandrerproblemet på arbeidsmarkedet: Hvordan skal vi få flyktninger, familiegjenforente og «2. generasjons innvandrere» i arbeid? Her kan det se ut som om vi har valget mellom pest og kolera:En arbeidsgiver har ikke valget mellom å ansette en innfødt norsk fagorganisert, som for eksempel forlanger 140 kroner timen, og å ansette en fersk innvandrer, som kanskje er villig til å jobbe for 90. Samme hvem han ansetter, må han betale 140. Det innebærer at siden han i alle fall må punge ut med 140, ansetter han likeså godt den innfødte, enten han har fordommer eller ikke. Det betyr at med aldri så lite arbeidsledighet er det innvandrerne som ikke kommer inn i arbeidslivet. Men det innebærer også at vi hindrer sosial dumping, altså undergraving av de standarder som organiserte lønnstakere har oppnådd gjennom 150 års kamp. Samtidig blir innvandrere stående utenfor arbeidsmarkedet og blir sterkt avhengige av offentlig hjelp. I mange land fører dette til et stadig sterkere krav om «fleksibilitet», altså å la arbeidsmarkedet bestemme lønnsnivået, slik at alle kommer i arbeid.

FINNES DET noen vei ut av dette håpløse dilemmaet? Må vi velge mellom pest (innvandrere på trygd og sosialhjelp) eller kolera (et arbeidsmarked manipulert gjennom sosial dumping)? Det vi i alle fall kan si, er at vi ikke finner noen løsninger om forskere går som katten rundt den varme grøten, heller enn å formulere det reelle problemet, kaldt og klart, slik jeg har prøvd å gjøre i boka om arbeidskraftimport (Pax 2005). Heller enn å lukke øynene for at innvandring ikke bare gir oss et mer fargerikt samfunn, men også reelle problemer som må løses, er det nødvendig å spesifisere slike problemer, og foreslå løsninger som ikke forutsetter at vi alle spontant blir mye bedre mennesker.

JEG HAR FORESLÅTT at vi i alle fall kunne stoppe den kortsiktige arbeidskraftimporten fra EØS-området, for bl.a. å øke sjansene for å få «2. generasjons innvandrere» inn i håndverks- og bygningsfag. For bedriftsledere har sagt at de ikke kan ansette lærlinger når konkurrentene kan skaffe seg fullt utlært arbeidskraft fra andre land. På slike forslag får jeg to slags reaksjoner: Muntlig at innvandrerungdommen heller vil drive dank på sosialhjelp, og i avisinnlegg at mitt forslag er «nasjonalistisk» og fremmedfiendtlig. Her samarbeider altså høyrepopulismen og den moralske eliten effektivt for å forhindre at alvorlige problemer blir stilt på en måte som kan tenkes å føre fram til handlingsmuligheter.