PÅ VEI TIL HØYESTERETT: Skuespiller Gørild Mauseth har sørget for at navnet hennes for all fremtid er tjoret fast til scenen hun ikke ville skulle vises. Foto: SCANPIX
PÅ VEI TIL HØYESTERETT: Skuespiller Gørild Mauseth har sørget for at navnet hennes for all fremtid er tjoret fast til scenen hun ikke ville skulle vises. Foto: SCANPIXVis mer

«Rundt henne kommer det alltid til å ligge en svak eim av sei»

Det er lov å være såret. Men er det lurt å fortelle alle om det?

|||
Da Gørild Mauseths portrett, med hud så hvit som sne og hår så sort som ibenholt, tirsdag denne uken atter prydet nettavisenes forsider, visste vi alle hva det dreide seg om. Vi hadde bladd om til nok et kapittel i den endeløse føljetongen om Mauseths konflikt med NRK, der Mauseth hevder NRK brøt åndsverksloven ved å vise et klipp fra spillefilmen «Brent av frost» fra 1997.

I tilfelle du har sittet på enecelle de siste tretten årene: Filmen inneholder en scene der Mauseths karakter har sex med Stig Henrik Hoff ombord i en båt full av sei, og Mauseth inngikk under innspillingen en kontrakt med produsenten om at scenen bare skulle vises i sin riktige kunstneriske sammenheng, altså under visninger av filmen i sin helhet.

Så da Store Studio i 2007 viste scenen for at den skulle kunne sees opp mot en parodi i «Kill Buljo», inkludert noen sekunder av en naken Mauseth som ikke var parodiert og derfor ikke direkte relevant for sammenligningen, utløste det Mauseths vrede og en rettslig strid som har gått sin gang gjennom tingrett og lagmannsrett og nå altså høyesterett.

For en som, det skal sies, ikke har dybdekunnskap om det juridiske holdet i Mauseths klagemål, kan det umiddelbart virke som om hun har skutt seg selv i begge føttene med beundringsverdig treffsikkerhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det første fordi hun har inngått en kontrakt som virker umulig å håndheve. Det er som om Dagbladet skulle inngå avtaler med intervjuobjekter om at det de sier til oss, ikke vil gjengis av andre. Not gonna happen. Saken er slik sett ikke ulik Stein Winges feide med VG, da landets største avis på en noe mindre fintfølende måte enn regissøren satte pris på, gjenga historien om hans utenomekteskapelige affærer fra et intervju i magasinet Tara. Winge kalte VG-folket for svin, men nøyde seg med det. Antagelig lærte han slik det noen burde lært Mauseth for lenge siden: Hvis det du tenker å gjøre er så oppsiktsvekkende at det vil vekke oppsikt av en art du er ukomfortabel med, ikke gjør det.

Hvis det du tenker å gjøre er så delikat og sensitivt at det kollapser utenfor den nøye gjennomtenkte konteksten, ikke gjør det. Hvis det du tenker å gjøre kan føre til morsomheter på din bekostning og du ikke er av typen som tåler denslags, ikke gjør det.

De færreste har sett Mauseths seks filmer. De fleste vet om båten og seien og sexen. For mange er det det eneste de forbinder med henne.

Ved å pukke på sin rett har skuespilleren sørget for at navnet hennes for all fremtid er tjoret fast til scenen hun ikke ville skulle vises. Samme bragd klarte Solveig Østrem, Hanne Ørstaviks forhenværende venninne, å utrette da hun gikk ut og mente seg misbrukt som forbilde for en skikkelse i en av Ørstaviks romaner.

Raskt og effektivt sørget Østrem for at hun deretter ble uløselig forbundet med romanfiguren hun mente var et falsk vrengebilde av seg selv.

Den første lærdommen, Winge-lærdommen om du vil, læres ofte på vondest tenkelig vis, gjennom bitter erfaring Den andre lærdommen noe de fleste får med seg i skolegården på ungdomsskolen: Det er ofte lite lurt å lage drama. Det lønner seg ikke alltid å stå på krava, samme hvor krenket man føler seg.

Da gjør man krenkelsen til en stadig større del av sin egen karakter og historie, tvinger de som ikke var interessert i utgangspunktet til å ta stilling, og kringkaster sine egne sårede følelser til de tar luven fra alt det andre man vil og kan. Og vips, så er slaget vunnet og krigen tapt.

Kanskje gir Høyesterett Gøril Mauseth medhold. Men rundt henne kommer det alltid til å ligge en svak eim av sei.