Rundt i ring

TONO: Debatten rundt TONO-vederlaget går i ring. Og da ikke bare som dansen rundt den forjettede gullkalven, men som endeløs reprise på argumenter som ingen helt synes å huske innholdet i.

I prinsippet er alle for at TONO skal drive kulturpolitikk. Når det kommer til stykke skal visst ikke det bety særlig annet enn at noen vi kjenner skal få mer, fordi de «kunne ha godt av litt ekstra» som var Henning Kvitnes\' punchline her i avisa i går.

KANSKJE DET KAN lønne seg med en liten repetisjon. TONO er ikke, og har aldri vært, et kassaapparat. Organisasjonen ble opprettet som et instrument for kulturpolitiske formål, med flere funksjoner. I sum har dette ført til at betydelige beløp tilflyter norsk musikkliv, som i alle fall kan trenge det.

En annen funksjon, som altså nok en gang hisser til debatt, er for eksempel å la komplisert musikk avregnes i en høyere kategori, altså få mer penger per minutt avspilt musikk, enn enklere musikk. Det har vært en måte å styrke den seriøse musikken på, ut fra en vurdering av at den trenger det for å overleve, men har også vært en mekanisme for å hindre at enda større del av avregningen går til utenlandske rettighetshavere.

DETTE SJANGER-SYSTEMET står sannsynligvis for fall, uten at det behøver å rokke ved TONOs kulturpolitiske funksjon. Den kan håndheves på mange andre måter også. Men å sikte seg inn mot mekanismer som skal få pop-millionærene til å tjene enda mer, kan knapt være det kulturpolitisk mest høyverdige alternativet.

Derfor er det interessant at støynivået i den aktuelle debatten også synes å dekke over en annen og viktigere maktkamp. Populærmusikkomponistene er representert i TONOs styre gjennom NOPA, med like mange styremedlemmer som Norsk Komponistforening. Samtidig er det to andre organisasjoner for samme musikksjanger, Gramart og Norsk Artistforbund. De er ikke representert med noe styremedlem, men har heller ikke konturer av noen kulturpolitisk merittliste å vise til. De er, for å si det mildt, seg selv nok.

SÅ KANSKJE DEBATTEN i dag bare er den fjerne rumlingen av et kommende jordskjelv, med potensial for å legge alle andre kulturpolitiske hensyn i grus enn de som lar seg støtte opp av det populære motto\'et «først meg selv og så meg selv og så meg selv igjen, og så min neste hvis det er til mitt eget beste.»