Oslo 20160411
Rune Bjerke og DNB holder pressekonferanse om
 "Panama-avsløringene"
Foto: Arne V. Hoem / Dagbladet
Oslo 20160411 Rune Bjerke og DNB holder pressekonferanse om "Panama-avsløringene" Foto: Arne V. Hoem / DagbladetVis mer

Rune Bjerkes kanossagang

Det var ikke mye til selvkritikk å spore da DNB presenterte redegjørelsen etter avsløringene om skatteparadis-tilknytning.

Kommentar

Ingenting ulovlig ble gjort, men i etterpåklokskapens lys burde vi kanskje ha gjort ting annerledes.

Det var hovedbudskapet fra konsernsjef Rune Bjerke, på pressekonferanse hvor DNB la fram sin redegjørelse til næringsminister Monica Mæland, etter Aftenposten avsløringer av at DNB gjennom sin filial i skatteparadiset Luxemburg opprettet selskaper med bistand fra advokatselskapet Mossack Fonseca. Stort større unnskyldning fikk vi ikke.

DNB etablerte i perioden 2006-2008 42 selskaper i skatteparadiset Seychellene, som gjorde det mulig for norske og utenlandske kunder å plassere pengene sine i skatteparadis uten at deres tilknytning nødvendigvis ble gjort kjent for norske myndigheter. Det kostet typisk 1500 dollar, pluss et årlig gebyr av samme størrelse.

Rune Bjerke var på pressekonferansen klar på at DNBs «oppgave er å drive sunn bankdrift», og anerkjente at det «å legge til rette for selskaper som skal drive i lavskattland med fraværende rutiner for regnskapsrapportering» ikke var i tråd med det. Han gjentok også budskapet vi har hørt gjentatt til det kjedsommelige siden lekkasjene fra Panama-papirene først ble kjent: «Det å etablere slike selskaper er ikke noe vi skulle gjort, men det er ikke ulovlig.»

Noe ny informasjon kom likevel på bordet. Praksisen i Luxemburg ble klekket ut i 2005 som en del av en større strategiplan fra ledelsen i DNB Luxemburg.

Her ble det gjort i alle fall tre brudd på de interne retningslinjene i banken. Det ble ikke foretatt en intern høringsrunde i konsernet før opprettelsen av den nye tjenesten, noe ledelsen i Luxemburg burde initiert.

Andre bruddet på retningslinjene var at selve prosjektet ble implementert og drevet fram av DNB Luxemburgs interne revisor. Hvis det er noen som blir utpekt som den ansvarlige i DNBs redegjørelse så er det ham.

Han var på samme tid revisor og prosjektutvikler. Det var også han som undersøkte om dette var i samsvar med reglene og i tråd med Luxemburgs lovgivning. «Dette innebar at revisor satte opp og implementerte tjenesten i egenskap av konsulent og deretter reviderte den i egenskap av internrevisor», skriver DNB i redegjørelsen.

Selve praksisen burde også, ifølge Bjerke, vært vurdert til å være i tråd med de etiske retningslinjene og i det minste løftet opp på hans bord. Det ble den ikke.

Bjerke var nøye med å påpeke at han ikke ville drive noen heksejakt for å finne de ansvarlige, men det er klart hvor skylden ligger i Bjerkes øyne. Det er ledelsen i DNB i Luxemburg som svikter på alle punkter. Praksisen ble også forklart, «men ikke forsvart», med å vise til den generelle markedspraksisen og holdningene som gjaldt på den tiden.

Gitt at disse faktorene spilte en rolle for DNB Luxemburg, kan en imidlertid lure på om konsernledelsen i Norge ville sett annerledes på dette, og om Bjerke slik sett var heldig eller uheldig som ikke fikk høre om etableringen av «selskapsstrukturene».

Det er også opp til enhver å vurdere om Bjerke burde gjort mer for å finne ut hva de dreiv med nede i skatteparadiset Luxemburg, spesielt etter at finansminister Kristin Halvorsen i 2007 var såpass klar på at hun ønsket at DNB avsluttet tilbudet i Luxemburg.

Her tar Bjerke imidlertid ingen selvkritikk. Han står på at verken han eller Halvorsen hadde innsikt i tilbudet på Seychellene, og at det utelukkende var «tilbudet om sekretesse» som Halvorsen ønsket å få avsluttet, og som DNB raskt fjernet fra sine nettsider.

Som jeg har skrevet tidligere er ikke DNB alene om skylden her. Hvis Halvorsen mente noe mer, burde næringsminister Dag Terje Andersen fulgt det opp. Finansdepartementet kontakt Finanstilsynet, men tilsynet sa seg fornøyd med DNBs overflatiske endringer.

Til tross for at Bjerke selv er fornøyd med hvordan de håndterte innvendingen fra finansministeren, kan det likevel stilles spørsmål ved Bjerkes inaktivitet. Burde han ikke på dette tidspunktet gjort mer for å undersøke hva filialen i Luxemburg tilbød kundene sine? At begreper som sekretesse ble brukt i markedsføringen, burde fått noen varsellamper til å blinke. Og ikke minst, burde ikke de som visste om praksisen i Luxemburg på dette tidspunktet sagt fra?

Bjerke tør bare stille det siste spørsmålet. Han skyver ansvaret over på alle andre enn ham selv, foruten det formelle ansvaret han som konsernsjef er forpliktet å ta. Det kan godt tenkes at Bjerke ikke visste noe om hva som skjedde i Luxemburg. Det stiller ham imidlertid lagelig til for hugg for anklagen om at han er en naiv og passiv konsernleder, som altfor lenge tok alt som ble servert ham fra Luxemburg som den fulle og hele sannhet.

Med tanke på at Bjerke burde være orientert om lekkasjer fra andre banker som har avslørt ufin praksis, skulle en forvente at sjefen for en statseid bank, gjorde et grundigere arbeid for å sikre at alle datterselskaper drev på en etisk forsvarlig måte.

Det er urovekkende at Bjerke så eplekjekt sier at «med dagens interne regelverk ville det [samme] ikke skjedd.» For det er vanskelig å se hvilke fundamentale endringer som er gjort, som vil forhindret noe slikt fra å skje igjen, om ikke det var for offentlighetens søkelys.

For selv om internrevisjonen ble hentet hjem til Norge i 2008 førte ikke det til at denne praksisen ble avslørt. Og det til tross for at «Konsernrevisjonen i Norge ved flere anledninger fikk dokumenter med informasjon om at etablering av selskaper i lavskattland var en del av DNB Luxemburgs tjenestetilbud. Disse opplysningene foranlediget ikke nærmere undersøkelser fra Konsernrevisjonen», som det står i redegjørelsen.

Siste ordet i denne saken er ikke sagt. Styret har nå bedt konsernsjef Rune Bjerke om å «vurdere organiseringen av DNBs virksomhet i Luxemburg» og «vurdere de produkter og tjenester ... som kan reise omdømmemessige problemstillinger», og «kontrollen med utenlandske datterselskaper.» De skal også «vurdere internrevisjonens kompetanse og ressurser».

Hittil ser styret ingen grunn til å ha mistillit til Bjerke. De vil trolig fortsette å ha tillit, om ikke forbeholdet i redegjørelsen, «om at det kan finnes forhold som ennå ikke er avdekket», må bli tatt aktivt i bruk. Ansvaret er hittil trygt plassert i DNB Luxemburg. Internrevisoren er sluttet for lenge siden. Det gjør det mulig for Bjerke og banken å si at en nå har lært av ens feil og at nye rutiner er på plass. Til neste avsløring inntreffer.