Apropos den løpende debatten om eliten mot det folkelige ... Den 20. august skjedde det noe pussig i Harstad, du kan se det på YouTube. Byens største popstjerne gjennom tidene (sorry, K.M. Myrland og RSP!), Melodi Grand Prix-stjernen Ketil Stokkan vendte hjem -og med seg hadde han gamlegjengen, Stokmarknes-bandet Zoo som under storhetstiden under første del av åttitallet reiste land og strand rundt under slagordet Norges Heitaste!
Ikke nok med det. Tilsynelatende hadde noen i bandet gravd det frem fra en kjellerbod et sted; vocoderen til keyboardist og medvokalist Sverri Dahl, samt ikke minst disse motorsykkelhjelmene og kjeledressene fra en helt legendarisk NRK-opptreden (må sees!) på programmet Zikk Zakk i februar 1981, hvor bandet fremførte albumkuttet «Jeg, Robot», fra skiva «Z på maken» fra året før. Og tross litt lett leddgikt i rytmeseksjonen er det ingen tvil om at det aldrende nordlandspublikummet i august 2016 storkoste seg med denne veldig særnorske biten framtidsnostalgi. Men det spørs om de tilstedeværende, ja engang bandet selv, var klare over at den samme låta i årene i mellom har gått sin seiersgang på hippe dansegulv verden over, både i originaltapning og i EDB-manipulert form.
Den ansvarlige for dette må man vel kunne si er en viss Rune Lindbæk, en sentral og nærmest mytisk skikkelse i norsk DJ-kultur helt siden Tromsø på åttitallet. Rune er en sånn fyr det går et utall historier om. En gang spurte han meg litt om råd om en selvbiografi han puslet med ideen om å skrive, jeg sa som sant var at det ikke burde bli bok, men en episk anlagt TV-serie i minst femten episoder. Og jeg håper noen en gang lager den. En av mine favoritthistorier om Rune er den gang han fikk platekontrakt som soloartist på britiske Paper Recordings, rundt årtusenskiftet. To låter ankom ganske kjapt på DAT. Og så bare forsvant Rune fra jordens overflate, slik han strengt tatt har hatt det med å gjøre med ujevne mellomrom. Gutta hos Paper visste til slutt ikke bedre råd enn å gi ut disse to låtene i hvert fall, på tolvtommer. Og på selve skiva står det skrevet; «Rune, can you give us a ring please?»
Det er på nettopp denne tolveren du finner den. Runes sampleomarbeidede versjon av «Jeg, Robot», full av ekko og romklang (noen år senere drev forresten Lindbæk en kortlivet etikett med navn Romklang). Låta med tittelen «Roboterotikk», et sitat fra Sverri Dahls originaltekst (og vokal) ble en av de første, definerende eksemplene på det som utover forrige tiår skulle bli internasjonalt kjent som ...norsk disco? (Under alternative navn som Oslodisco, scandobalearica etc) Ifølge en annen god Rune-historie ble samplet klarert uhøytidelig over en øl på brun pub i Tromsø. Muligens med nevnte øl som godtgjøring, men «Roboterotikk» gjorde i samme slengen også Zoos originallåt til noe av en kultlåt i internasjonale nydiscokretser. Ryktene skal ha det til at en prominent fyr som Dimitri from Paris har gjort sin egen private edit av låten, til bruk i sine DJ-sett verden over.
Og denne tolveren med «Roboterotikk» (hvor du forøvrig finner et samarbeid mellom Rune Lindbæk og selveste Stargate-Mikkel på den andre siden!) ble også startpunktet for en lang og tett felles historie mellom gutta i Paper Recordings og den nye generasjonens norske disco. En historie som nylig kulminerte i helaftensdokumentaren «Northern Disco Lights», regissert av Ben Davis fra Paper! Som hadde sin tredje festpremiere (etter London, Tromsø og Bergen) i Oslo natt til idag. I skrivende stund har undertegnede dermed ikke sett den enda, men jeg har sett traileren, hvor en samling stort sett skjeggete nordmenn funderer over spørsmålet «What's your favorite norwegian record?» Svaret kommer aldri, og jeg tipper filmen lar det stå ubesvart også. Men i denne norske discosammenhengen, kommer man i den forbindelse i hvert fall ikke utenom Zoo og «Jeg, Robot». Som jo via Runes uransaklige og usaklige omveier er selve grunnen til at spørsmålet i det hele tatt stilles.
Til slutt. Dette er jo en spalte om tekst og popmusikk, slår det meg plutselig. Så la oss gå tilbake til motsetningen skissert helt innledningsvis, mellom eliten og folk flest. En artig detalj med «Jeg, Robot» er nemlig at låta har et klart litterært forelegg. Sci fi-entusiaster kan nok gjette det alt ut fra tittelen, men i Sverri Dahls tekst befinner vi oss altså i det høyst komplekse universet som ble tegnet opp i løpet av de 38 novellene og 5 romanene i Isaac Asimovs såkalte robot-serie. Mest kjent er kanskje den første romanen fra 1950, som deler sin ikoniske tittel med Hollywood-adaptasjonen av Asimovs robotunivers fra 2004 med Will Smith i hovedrollen; «I, Robot». Jaggu sa vi spacedisco!
