Rungende enighet om Vestbanen

I perioder, og med vekslende styrke, har det pågått en operadebatt gjennom hele dette århundre. Den har de siste måneder nådd sitt dramatiske høydepunkt. Mange musikkelskere har kunnet glede seg over at et øredøvende stortingsflertall går inn for å reise et nytt operabygg.

Likevel er det stor risiko for et stortingsvedtak som går på tvers av den løsning som Den Norske Opera, og representantene for kunst- og kulturlivet med få unntak, har kjempet for. Man kan konstatere at de som har satt seg grundig inn i saken med utgangspunkt i operaens behov og fremtidige rolle har sett en plassering på Vestbane-tomta som det beste alternativ. Det gjelder også flertallet i Arbeiderpartiets kulturfraksjon og et enstemmig kulturutvalg i SV.

Deres partifeller i stortingsgruppene satser imidlertid sterkt på et operabygg i Bjørvika som lokomotiv for statlige overføringer til senketunnel, omlegging av motorveier og til inspirasjon for private investorer.

Man argumenterer for at operaen vil få en langt mer spektakulær plassering ut mot sjøen i Bjørvika. Det presenteres fargerike skisser av fantasirike profilbygg på utstikkerne i fjorden, gjerne med henvisninger til Sydney-operaens betydning som by- og nasjonalsymbol. Sist, men ikke minst er man opptatt av at folk i Gamle Oslo skal få sin rettmessige del av landets miljøtiltak, trafikkløsninger og levekårsutbedringer. Det siste er det lett å være enig i. Men er et operabygg det mest nærliggende svar på disse behov? Hvor relevant er det å hevde at en opera i Bjørvika blir et fyrtårn for Oslo øst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bjørvika-tilhengerne har lovet at deres forslag ikke vil innebære vesentlige forsinkelser i forhold til en lokalisering på Vestbanen som innebærer åpning i 2005. Det vil forutsette en plassering helt på vestsiden av Bjørvika. Det vil gi ny mening til begrepet børs og katedral. Det nye operabygget blir nemlig nabo med Oslo Børs.

Dette illustrerer hvor omfattende det område som i dag omtales som Bjørvika er - og hvor lite enhetlig. I virkeligheten snakker vi om tre helt forskjellige områder. Gamlebyen, som egner seg godt for boligutvikling når spørsmål knyttet til verneinteressene er løst. De østlige områdene som er avhengige av en komplett ny vegløsning knyttet til havnetraseen, og de vestlige områdene. De områder som mer må regnes som en del av sentrum enn en del av Oslo indre øst.

Jeg er sikker på at alle Bjørvika-tilhengere mener alvor når de setter ære og samvittighet i pant på at Bjørvika-prosessen vil komme raskt på bena slik at operabygget bare i begrenset grad vil bli forsinket. Men er dette hastverk ønskelig fra et byutviklingssynspunkt? Er det noe vår nære fortid har lært oss så er det hvor galt det kan gå når man har hastverk. Når handling blir viktigere enn kvaliteten på resultatet. Er det noe vi opplever hver dag så er det at våre byggede omgivelser, de står der som en manifestasjon av en tidsånd og de ambisjoner som fødte dem. Det er derfor byutvikling og byplanlegging er en så alvorlig sak.

For mitt indre øre hører jeg protester fra Bjørvika-tilhengere: - Jo, men planene er så godt som ferdige. - Det er utarbeidet dusinvis av scenarioer i løpet av de siste år. Ja, det er sant. Men det er ikke planer, det er skisser. Skisser som stort sett er laget av dem som ønsker seg en opera i området. Og ingen av alle dem som nå forteller hvor fint det skal bli i Bjørvika sier stort om hva slags bydel dette skal bli. Hvilken profil og sammensetning av virksomheter man legger opp til. Det som gjør meg spesielt bekymret er at mange av dem som nå vil ha opera i Bjørvika, for få år siden kjempet for å plassere Telenors hovedkvarter der. Etter min mening ville det vært en byplanmessig skandale som ville fått Storebrands «festning» på Aker Brygge til å fortone seg som et intimt småbykvartal. Telenors behov var nemlig 3- 4 ganger større enn Storebrands anlegg.

Slik Telenors plassering i Bjørvika ble foreslått fra kommunens side, ville noen av de mest attraktive områdene mot fjorden blitt dominert av en «kontorby».

Jeg har i likhet med mange andre vært sterkt opptatt av å sikre Den Norske Opera et skikkelig nybygg, fordi behovet er akutt. Men jeg mener faktisk at Bjørvikas fremtid er minst like viktig fordi den vil angå titusener av mennesker i deres hverdag og være avgjørende for hovedstadens fremtidige profil og karakter. Derfor forstår jeg godt de som er sterkt opptatt av å komme i gang med utviklingsarbeidet. Min inderlige uenighet går imidlertid på at jeg verken ser et operabygg som en forutsetning for utviklingen av Bjørvika eller som en ønskelig del av den.

Med det enorme Bjørvika-området disponibelt har Oslo mulighet til å skape en bydel for fremtiden. En bydel som er nøye planlagt i sin sammensetning av aktiviteter og tilbud. En bydel hvor folk bor og arbeider. En flerkulturell bydel i forlengelsen av det fargerike Grønland. En bydel med en annerledes profil mot fjorden. En bydel hvor det aktivt satses på kultur, men på en måte som innbyggerne har glede av i sitt daglige liv. Det er ikke en opera. Det er et Middelaldermuseum tuftet på bydelens stolte historie, et bybibliotek med kommunalt kultursenter og et museum for samtidskunst. Kulturinstitusjoner som av sin natur er åpne fra morgen til kveld og som betyr noe for byen som helhet, for dem som sokner til den nye bydelen og for dem som besøker den. En bydel som i seg selv symboliserer de verdier vi skal satse på fremover. Ikke en bydel som skal bygge sin identitet på et symbolbygg, uten betydning for bydelens daglige liv.

Med alt sitt rot og kaos er Bjørvika Oslos mest privilegerte bydel fordi her er alt mulig. Men det er nødvendig å ta lærdom av all den byplanmessige kortsiktighet og likegyldighet som har preget utviklingen av vår hovedstad i lange perioder. Man må ha is i magen og selvtillit nok til ikke å gi seg inn i en konkurranse med Aker Brygge, Rådhuset og hovedstadens «gamle sentrum». En by av Oslos størrelse må utvikle bydeler som fyller ulike behov og derved kompletterer hverandre ved sitt særpreg. Da ser man at en opera hører hjemme blant de tunge, etablerte institusjonene i hovedstadens «gamle sentrum». Liksom det nå vokser opp et fantastisk kunst- og kulturmiljø langs Akerselva med bl.a. de tre R-er, Kunstfaghøgskolene, Arkitekthøgskolen og mange andre. I denne sammenhengen kan Bjørvika bli en unik bydel for det tredje millennium, i spennet mellom middelalder og nyskapende virksomhet.

Det kan hende at en opera i Bjørvika er egnet til å utløse statlige ressurser til vei og tunnel. Men et operabygg i Bjørvika vil bli dyrere. Hvis man skal holde fast på den ramme som er satt for et bygg på Vestbane-tomten innebærer det at kvaliteten på bygget må reduseres for å dekke de økte kostnader som kompliserte grunnforhold innebærer.

Noen har antydet at visse merkostnader må man være innstilt på å svelge for å få et operabygg i Bjørvika. Nei, det synes ikke jeg. Vi trenger et operabygg, men behovene for andre kunstarter er minst like akutte. I Oslo står Nationalgalleriet og Tullinløkka og roper etter en løsning på problemer som ikke er en av verdens rikeste nasjoner verdig. En rekke institusjoner ute i landet sliter med prekære mangler. Den Norske Opera og Kulturdepartementet har arbeidet i flere år med å «kna» seg frem til et romprogram som er godt, men nøkternt. En opera ved Børsen gir ikke kulturpolitiske ringvirkninger som kan forsvare en økning av rammen.

Den løpende politiske debatt er så godt som fri for kulturpolitiske dimensjoner. Operasaken skulle gi grunnlag for en spennende fremtidsrettet diskusjon om musikkteaterets fremtid i Norge. Hva vil vi med Den Norske Opera? Men nei, til og med den debatten klarte vi å gjøre til en veisak. Det er i hvert fall i pakt med nasjonale kulturtradisjoner.

Den siste uken har synliggjort hvor bredt fundert støtten for et operabygg på Vestbanen er. Sjelden opplever vi fagmiljøene på kunst- og kultursiden så rungende enige. Den beskjed de får er imidlertid at de skulle vært tidligere ute. Når de kommer så sent, kan de ikke vente å bli hørt. Dette er et overraskende standpunkt. Komiteen har ennå ikke avgitt sin innstilling. Det skjer først tirsdag den 9. Min erfaring fra liknende prosesser er at man er innstilt på å ha et best mulig tilfang av informasjon og synspunkter før punktum settes. Arbeiderpartiet har også sterke tradisjoner for å lytte spesielt på de faggrupper som er berørt. Gjelder det andre regler for kunstnere og kulturarbeidere.

Jeg leser i avisen at tilhengere av et operabygg på Vestbanen er i ferd med å gi opp. Hold ut! Jeg er medlem av et parti hvis politikk er fundert på rasjonalitet og på respekt for faglig innsikt. Et parti som har utviklet den moderne kulturpolitikken i Norge - og et parti som sto fadder for Den Norske Opera. La oss, til det motsatte er bevist, tro at de mange stortingsrepresentanter som ønsker å videreføre denne arven, i siste runde følger sin innerste overbevisning.