Running ScaredMeningsløs ekstremvold

Mislykket forsøk på å overskride gengsterfilmsjangeren.

FILM: Hvis man ler av en ekstremvoldsfilm, er det enten fordi den er laget med subtil humor og ironisk distanse av en Quentin Tarantino. Eller det er fordi den er tåpelig i sine forsøk på å overgå seg selv i grusomheter. Jeg lo i løpet av «Running Scared», av sistnevnte årsak.

Tarantinos fornyelse av gangsterfilmen på 1990-tallet handlet ikke minst om en verbal revitalisering. Dialogen var velskrevet, vittig og med spennende popkulturelle referanser. At blodet sprutet og avhogde hoder, bein og armer fløy som kanonkuler gjennom rommet, var «tålelig» fordi de skjedde i en kontekst av tegneseriekultur, superrealisme og melodrama.

I Wayne Kramers forsøk på å overskride gangsterfilmsjangeren enda en gang går han fullstendig bananas i blod og gørr og dårlig manus. Voldsscenene - jeg tror det må være én pr. minutt - prøver fortvilet å være oppfinnsomme og inkluderer hockeypucker, køller og skøyter i tillegg til tradisjonelle skytevåpen. Her er masser av mafia, korrupt purk og til og med et par pedofile snuff-film-produsenter.

Oppe i alt dette vaker et barn, lille Oleg (Cameron Bright), som har stjålet et spesielt våpen i naboens kjeller. Joey Gazelle (Paul Walker) er småskurken som har lovet mafiabossene å gjemme våpenet, men Oleg bruker det først til å knerte sin russiske stefar før våpenjakten akselererer i hurtigtogtempo over likhauger, snille horer, mishandlede mødre og pedofriker. Huhei, som det går... på trynet.

Foto: NORDISK FILM
Foto: NORDISK FILM Vis mer