Rusa på softrock

ROLF GRAFS

angrep på musikkjournalister som trendnisser er forståelig: Som musiker i «flinkis-bandet» Lava øyner han endelig sjansen til oppreisning. For når gamle «øksemordere» av velarrangert og gjennomarbeidet vestkystrock nå omfavner softrock, må det jo bety at de aldri har vært annet enn trendnisser? Og at det Graf alltid har ment også alltid har vært riktig? Feil! For Graf bortser helt fra at alle kulturelle strømninger må plasseres i en sosial sammenheng. Fjerner du dette, ender du opp med form uten innhold. Jeg innrømmer villig at jeg var en av de som tråkket det Graf kaller «velarrangert, gjennomarbeidet pop- og rockemusikk» ned i søla, samtidig som jeg omfavnet uferdige musikere med et engasjement som langt overskred deres tekniske ferdigheter. Og joda, i dragsuget økset jeg sikkert også noen softrockere som hadde fortjent en bedre skjebne enn den de fikk.

Jeg gir til og med Graf rett i at det var en sterk polarisering i første halvdel av 1980-tallet, hvor mange norske musikkjournalister framelsket andre musikalske uttrykk på bekostning av den velpolerte FM-rocken.

MEN JEG ER

også gammel nok til å ha vokst opp med 60-talls beat, psykedelia, singer/songwriters og softrock, og til å huske hvordan kreativiteten utover 1970-tallet stivnet hos mange gamle helter. Og hvordan deres kokainsniffende liv ved svømmebassengkanten ga oss teknisk godt utførte, men musikalsk likegyldige plater. Samtidig som det dukket opp mange nye artister i samme sjanger, men uten den originaliteten som preget fortroppen. Derfor var motbølgen som kom med pønk/nyveiv like naturlig og viktig som riktig. Den ga rocken det sparket i balla den så sårt trengte. Musikerne kunne være uferdige, men de hadde i hvert fall noe på hjertet. Kulturen handler alltid om å bryte barrierer og utforske nye uttrykk, og på det tidlige 1980-tallet, er det ingen tvil om hvem som pekte ut veien framover. Og det var ikke de gamle heltene Graf så gjerne vil spille for oss.

ENHVER TESE

får sin antitese som etter hvert fører fram til en syntese. Derfor er det helt naturlig at dagens unge generasjon har omfavnet softrocken. De har sluppet den overdosen vi en gang måtte forholde oss til, og de kan plukke opp både de perlene som glitret og de som ble oversett av sin samtid. Og viktigst av alt: De kan mikse gamle røtter med egne erfaringer og dermed skape noe som likevel oppleves som samtidsrelevant. Mens vi eldre kan glede oss over det - uten at vi er trendnisser eller trenger ta sjølkritikk av den grunn. På den tiden norske musikkjournalister ifølge Graf var «selvhøytidelige forståsegpåere», havnet jeg i en krangel med en musikkjournalist av det mykere fusionslaget. Han raljerte over grupper som The Aller Værste, Kjøtt, dePress og Wannskrækk som ikke hadde noe å by på og raskt ville gå i glemmeboka, mens en kvalitetsgruppe som Lava - som faktisk kunne spille - alltid ville bestå. Jeg mente hardnakket den gang at han tok feil. Jeg vil like hardnakket påstå at tida har gitt meg rett. Men jeg liker softrock, Rolf!