DÅRLIG SYSTEM: «Myndighetene hevder at det er flere som får behandling for sine rusproblemer nå enn tidligere. Dersom dette er riktig, ser ikke vi som sosionomer noen positiv effekt av dette i den jobben vi gjør på sykehuset», skriver kronikkforfatterne. Foto: Sara Johannessen / NTB Scanpix
DÅRLIG SYSTEM: «Myndighetene hevder at det er flere som får behandling for sine rusproblemer nå enn tidligere. Dersom dette er riktig, ser ikke vi som sosionomer noen positiv effekt av dette i den jobben vi gjør på sykehuset», skriver kronikkforfatterne. Foto: Sara Johannessen / NTB ScanpixVis mer

Rusavhengige får ikke god nok hjelp

Å ikke få rusbehandling når man er motivert for det, er oppskriften på svingdørspasienter, ikke varig endring.

En pasient har kommet inn på sykehuset. Han har drukket tett i tre uker etter å ha vært edru i mange år. Han har arbeid til tross for kronisk sykdom. Han har greit nettverk av familie og venner og en leder som vil ha ham tilbake i jobben. Dersom alkoholen vinner denne gangen, kan han miste jobben. Ei uke på sykehuset har fått ham nykter og uten abstinenser. Hva nå?

Som sosionomer på et sykehus er rusproblematikk noe vi kommer i kontakt med. Hovedmålet for arbeidet vårt er at pasienten får best mulig behandling etter sykehusoppholdet og best mulig sjanse for å klare seg i ettertid. Vi vil nå gi et bilde av hvordan arbeidet med en pasient med rusproblemer kan fortone seg og hvilke utfordringer som kan finnes i behandlingssystemet.

Vi starter med å snakke med pasienten. Vi kartlegger og innhenter opplysninger om sosiale forhold, rushistorikk, arbeid, psykisk og fysisk helse. Det er viktig å finne ut av hvilken motivasjon vedkommende har for å slutte med rusmiddelet, om pasienten har tenkt gjennom hvordan han skal klare dette, hvilke hjelpeinstanser han har kontakt med fra før og om han har forsøkt rusbehandling på et tidligere tidspunkt.

Så: Pasienten er motivert for behandling. Han ser at situasjonen er alvorlig. Han ser at hans kroniske sykdom ikke går sammen med alkohol, og han har behandlingserfaring fra tidligere med god erfaring. Etter legens, sykepleierens og sosionomens vurdering bør pasienten overflyttes direkte til behandling, og ikke reise hjem først. Dette synet deler også pasienten selv og hans familie, som er redde og engstelige for at han ikke skal klare å slutte å drikke dersom han kommer hjem alene. Den utløsende faktoren for at han begynte med alkohol igjen nå var et samlivsbrudd. Han er derfor i en krisesituasjon og han har ingen rundt seg hjemme. Han har vært borte fra jobb med sykmelding av en annen årsak i noen uker. At han har startet å drikke igjen kan gjøre sykmeldingen lengre enn nødvendig.

Pasienten viser også tegn til angst og depresjon, og forteller at han har slitt med dette over lengre tid. Kartleggingen indikerer at han trenger behandling for sine psykiske plager. Han har da også brukt alkohol som selvmedisinering. Dette er ikke en uvanlig situasjon. Imidlertid vil helst ikke psykiatriske institusjoner ha de med rusproblemer. Det finnes enkelte institusjoner for dem som trenger mer psykiatrisk behandling i tillegg til rusbehandling. For å komme inn til behandling på psykiatrisk institusjon er det henvisning fra lege, vente på inntaksmøte, intervju med den henviste pasienten og så, hvis han kommer gjennom nåløyet, vil det fortsatt være ventetid for å komme inn. Dersom det er aktiv rusing er det ikke aktuelt å komme inn, derfor bør pasienten ha vært til avrusning før et opphold på psykiatrisk institusjon. Dersom det ikke er overhengende selvmordsfare eller en aktiv psykose er det generelt ikke aktuelt med direkte innleggelse fra sykehuset.

Det er en lengre prosess for å få han innlagt ved en rusinstitusjon. Det må komme en henvisning fra lege ved sykehuset, fastlege eller ruskonsulent i kommunen. Etter at henvisningen er sendt vil det gå opptil en uke før de har inntaksmøte, og dersom han blir vurdert til å ha nytte av en behandlingsplass vil han måtte vente på plass. Hvor lenge han må vente kan ingen si, men det kan være uker og måneder. I ventetida vil han måtte klare seg selv hjemme med hjelp fra kommunale instanser. Dersom han fortsetter å drikke videre før han får et tilbud om rusbehandling vil han måtte gå gjennom en tøff avgiftningsrunde med angst, tunge tanker, smerter i kroppen og generelle abstinenssymptomer en gang til før han kan komme videre inn i rusbehandling.

Fra kommunens ruskonsulent kommer det fram at det er høyt press på tjenesten, men at de skal snakke med ham. Han vil bli prioritert, men det er flere flere som trenger den tjenesten i kommunen, og det er få ressurser. Det er sykefravær og høyt press på sosionomen som er igjen som ruskonsulent. Hun kan ikke love noe de første par ukene, men kontakter ham så raskt som mulig.

Fastlegen hans er vikar. Faktisk er hun vikar for vikaren på fastlegekontoret. Hun har bare jobbet der i noen måneder og kjenner bare pasienten fra denne perioden. Hun har aldri snakket med ham om alkohol, og vet ikke noe om hans tidligere problemer fordi han har vært rusfri i mange år. Hun kan være en støtte for ham i den perioden som kommer, men hun skal nå ha ferie i fire uker. I disse fire ukene kan han få konsultasjoner med en annen lege ved kontoret.

Psykiatrisk sykepleier i kommunen har også mange pasienter som trenger samtaler, og har begrenset med tid. Han vil forsøke å få til en samtale annenhver uke med pasienten, men på grunn av kurs og ferie vil det ikke bli før om to uker. Det lokale DPS kan bidra med polikliniske konsultasjoner, de vil kanskje prioritere ham, men må først få en henvisning, behandle den på inntaksmøtet neste uke og så gå videre derfra dersom de mener han trenger samtaler med dem. Dette betinger at pasienten har kapasitet, mulighet og motivasjon til å kjøre fire mil for å komme til samtaler.

Når denne pasienten blir sendt hjem igjen ser vi som personell ved sykehuset at det er sjanse for at han vil fortsette å drikke, få forverret psykisk og fysisk helse og som bivirkning av dette; bli langtidssykmeldt med mulighet for at han ikke kommer inn igjen i jobb seinere og derved kan bli permanent NAV-klient. Vi tenker at det er et sjansespill å sende ham hjem, men vi har ikke noe valg.

Dette er pasienter som trenger en større grad av integrert behandling, pasienter som både har rus og psykiatri som problemområder og som i større grad burde komme rett fra sykehuset og inn i institusjon. Slik kunne man utnyttet motivasjonen som ofte er stor mens de er på sykehuset, og fått en bedre start på rehabiliteringen som igjen kunne bidra til en langvarig rusfrihet.

Myndighetene hevder at det er flere som får behandling for sine rusproblemer nå enn tidligere. Dersom dette er riktig, ser ikke vi som sosionomer noen positiv effekt av dette i den jobben vi gjør på sykehuset. Vi ser heller ikke at våre pasienter kommer til den behandlingen de trenger når de trenger det. Som alle som jobber innen rusfeltet vet handler ikke rusbehandling bare om å få giftstoffene ut av kroppen. Det krever en helhetlig og langvarig tilnærming fra flere fagfelt og rehabiliteringen vil ta tid. Å ikke få rusbehandling når man er motivert for det, og ikke få den rusbehandlingen man trenger er oppskriften på svingdørspasienter og ikke på varig endring. Poliklinisk behandling er bra som ledd i en rusbehandling. For mange er det imidlertid nødvendig at de kommer raskt inn på en behandlingsinstitusjon når de først ønsker behandling. Norge trenger flere helhetlige behandlingsplasser for rusproblematikk.

Følg oss på Twitter