MUSIKAL: I Rolf Almes tolkning står ikke motsetningen i «The Black Rider» mellom godt og ondt, riktig og galt. Motsetningen står mellom uunngåelighet og valg, kortsiktighet og konsekvens.
Flasker, hvitt pulver, delirium og skjelvinger, bevissthetsbrudd og øyne som stirrer tomt foran seg er stadig brukte effekter, men rusmotivet har dypere forankring enn som så, i form og i innhold.
I «The Black Rider» følger dramaturgien rusens gang: Første akt spilles som på stigende rus, bekymringsløs, ansvarsløs, dionysisk og vill.
Etter pause kommer nedturen. Nå er moroa over og marerittet i gang. Nå merkes det hva valgene koster, men nå er det for sent, for de er for lengst tatt, og regningen må betales.
Den dystre undertonen, den som ble overdøvet av ekstase i første del, blir mer uttalt og mer uhyggelig.
Delirium Virkemidlene kan virke deliriske.
Her er ulvehyl og kattemjau, hundepesing og hundejokking, lydhermende vosj og svisj og snork, her er overdrevent langsomme gestiske bevegelser, fallende fjær og fugler, pedagogiske stumfilmtekster og en bil med motoren i gang.
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger