MUSIKAL: I Rolf Almes tolkning står ikke motsetningen i «The Black Rider» mellom godt og ondt, riktig og galt. Motsetningen står mellom uunngåelighet og valg, kortsiktighet og konsekvens.

Flasker, hvitt pulver, delirium og skjelvinger, bevissthetsbrudd og øyne som stirrer tomt foran seg er stadig brukte effekter, men rusmotivet har dypere forankring enn som så, i form og i innhold.

I «The Black Rider» følger dramaturgien rusens gang: Første akt spilles som på stigende rus, bekymringsløs, ansvarsløs, dionysisk og vill.

Etter pause kommer nedturen. Nå er moroa over og marerittet i gang. Nå merkes det hva valgene koster, men nå er det for sent, for de er for lengst tatt, og regningen må betales.

Den dystre undertonen, den som ble overdøvet av ekstase i første del, blir mer uttalt og mer uhyggelig.

Delirium Virkemidlene kan virke deliriske.

Her er ulvehyl og kattemjau, hundepesing og hundejokking, lydhermende vosj og svisj og snork, her er overdrevent langsomme gestiske bevegelser, fallende fjær og fugler, pedagogiske stumfilmtekster og en bil med motoren i gang.