RUSET: I mange av scenene i «The Black Rider» spiller skuespillerne ruset. Her er hele ensemblet (minus hund): Kristian Berg Jåtten, Anders Dale, Piotr Misztela, Mette Arnstad, Hugo Mikal Skår, Roar Kjølv Jenssen og Helga Guren. Foto: Stig H. Dirdal, Rogaland Teater
RUSET: I mange av scenene i «The Black Rider» spiller skuespillerne ruset. Her er hele ensemblet (minus hund): Kristian Berg Jåtten, Anders Dale, Piotr Misztela, Mette Arnstad, Hugo Mikal Skår, Roar Kjølv Jenssen og Helga Guren. Foto: Stig H. Dirdal, Rogaland TeaterVis mer

Rusens logikk

Rusmotivet dominerer «The Black Rider».

MUSIKAL: I Rolf Almes tolkning står ikke motsetningen i «The Black Rider» mellom godt og ondt, riktig og galt. Motsetningen står mellom uunngåelighet og valg, kortsiktighet og konsekvens.

Flasker, hvitt pulver, delirium og skjelvinger, bevissthetsbrudd og øyne som stirrer tomt foran seg er stadig brukte effekter, men rusmotivet har dypere forankring enn som så, i form og i innhold.

I «The Black Rider» følger dramaturgien rusens gang: Første akt spilles som på stigende rus, bekymringsløs, ansvarsløs, dionysisk og vill.

Etter pause kommer nedturen. Nå er moroa over og marerittet i gang. Nå merkes det hva valgene koster, men nå er det for sent, for de er for lengst tatt, og regningen må betales.

Den dystre undertonen, den som ble overdøvet av ekstase i første del, blir mer uttalt og mer uhyggelig.

Delirium Virkemidlene kan virke deliriske.

Her er ulvehyl og kattemjau, hundepesing og hundejokking, lydhermende vosj og svisj og snork, her er overdrevent langsomme gestiske bevegelser, fallende fjær og fugler, pedagogiske stumfilmtekster og en bil med motoren i gang.

Her er skyggekonturer, filmklipp med varierende grad av forvriddhet, tidvis synkronisert, tidvis usynkronisert mot det som foregår foran lerretet.

Her er fallisk våpenbruk, jazzhender og en levende hund på scenen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Instrumentalmusikken, derimot, er ikke levende, den blir i hovedsak framført som opptak.

Her er hiphopdans og rapping, enetaler rettet mot publikum, spilling på sag, brechtiansk fremmedgjøring, wilsonsk pantomimemimikk og en norsk-engelsk språkblanding som ikke bare skyldes rettighetsavtalene (som sier at Tom Waits' sangtekster skal framføres på engelsk).

Å synge «vakkert» er heller ikke et mål.

DJEVELSK SJÅFØR: I Stavanger kjører den sorte rytter (polske Piotr Misztela) sportsbil. Her med Kätchen (Helga Guren), skogvokterens datter, hun som er forelsket i en regnskapsfører fra byen. Kan hun få ham? Foto: Stig H. Dirdal, Rogaland Teater
DJEVELSK SJÅFØR: I Stavanger kjører den sorte rytter (polske Piotr Misztela) sportsbil. Her med Kätchen (Helga Guren), skogvokterens datter, hun som er forelsket i en regnskapsfører fra byen. Kan hun få ham? Foto: Stig H. Dirdal, Rogaland Teater Vis mer

Assosiasjonene til Brecht forsterkes gjennom at flere musikkarrangementer leder tankene til Weill. Men estetikken tilhører verken Brecht eller Wilson, den er en blanding av elementer fra ulike formspråk, detaljrikt, men ikke lett å sette i bås.

Enklest lar det seg kanskje oppsummere gjennom å si at rammen både er konseptuell og antikonseptuell, og at favorittvirkemidlene ser ut til å være forventningsbrudd og brudd med perfeksjonisme.

Logikk Samtidig lar samtlige av valgene seg både forstå og forklare.

Noen eksempler: Fargeskalaen går i grått og svart, med innslag av pels i kostymene - vi er i skogen, må vite, i et jegermiljø.

Piotr Misztela spiller den svarte rytteren med langlegget fotarbeid, uten hov, men med trange bukser og trange støvler som gir ham lengre, mer flytende og samtidig mer keitete bevegelser enn resten. En fortsetter å se etter hoven, lenge etter at en har slått fast at denne Pegleg ikke har den.

Hugo Mikal Skårs Wilhelm, bygutten, regnskapsføreren, er skjorteløs og med blondeslips, en outsider blant de pelskledde.

Helga Gurens Kätchen er tildelt narkolepsi og faller stadig i søvn, hun ser ikke realitetene i det som skjer rundt henne.

Samtidig opptrer hennes andre frier, Robert (Kristian Berg Jåtten), som hund overfor hennes far, skogvokteren Bertram (Roar Kjølv Jenssen), som han jo ønsker seg plassen til.

En filmprojeksjon av Metro-Goldwin-Meyer-logoen, med løven erstattet av forestillingens egen hund, men med mottoet «Ars Gratia Artis» («Kunst for kunstens egen skyld») blir vist på baklerretet en liten stund, og det uten at det virker pretensiøst - det kan snarere tolkes som en parodi på pretensjon.

Ennå kunne oppramsingen vare lenge.