Filmanmeldelse: «Emily»

Ruser seg på opium

Filmen «Emily» frisker opp forfatter Emily Brontës liv med rus, tatoveringer og lidenskap.

STERK: Emma Mackey gjør en minnesterk rolle som Emily Brontë, her i natur-gotisk landskap. Foto: Ymer media
STERK: Emma Mackey gjør en minnesterk rolle som Emily Brontë, her i natur-gotisk landskap. Foto: Ymer media Vis mer
Publisert

FILM: Åpningsscenen i «Emily» skyr verken patos eller kunstnermyter: Den mellomste Brontë-søsteren ligger for døden ved siden av en årgammel førsteutgave av «Stormfulle høyder», hennes eneste roman. Storesøster Charlotte er mest opptatt av bokas innhold og tone: «Den er for mørk og persongalleriet for usympatisk», freses det. Anes et lite smil om munnen til den døende?

«Emily»

Historisk drama

Regi: Frances O'Connor
Skuespillere: Emma Mackey, Oliver Jackson-Cohen, Adrian Dunbar
Premieredato: 6. januar 2023
Aldersgrense: 12 år

«Et gjesp av en romanse hindrer historien fra å nå stormfulle høyder.»
Se alle anmeldelser

Så spoles tida tilbake, ikke til barndommen der Emily mistet både moren og de tre eldste søstrene, men til slutten av ungdommen og hovedpersonens «transformative, spennende og oppløftende reise», som det heter i egenomtalen. Vi følger den gjenværende Brontë-familien, med vekt på forholdet mellom Emily og broren, kunstneren Branwell. Der storsamfunnet, faren og storesøster Charlotte krever kyskhet og disiplin, søker Branwell og Emily seg mot frihet, de tatoverer til og med ordet på armen – i 2023-normerte fonter.

De ruser seg på alkohol og opium, spionerer på naboen, flykter fra sinte hunder og røyker trompetliknende rullingser, hele tida med morens bortgang som et sørgelig bakteppe.

Gjesp!

Lite er kjent om de historiske detaljene, men det går an å tenke seg at virkelighetens Emily Brontë levde et noe mer kjedelig liv. I «Emily» har filmskaperne dessuten utstyrt henne med en lidenskapelig kjærlighetshistorie; en romanse med kjekkas-kapellanen William Weightman.

Etter alt å dømme oppfordres seerne til å trekke paralleller mellom Weightman og selveste Heathcliff – den mannlige hovedpersonen i «Stormfulle høyder». Men der Heathcliff er gåtefull og sammensatt, er kapellanen et uinspirert gjesp av en rollefigur, så kjedelig at han truer med å velte hele filmen.

Trassig-nevrotisk

Heldigvis finnes det gode argumenter for å se «Emily», det beste er kanskje den halvmørke atmosfæren. Sola skinner sjelden, til gjengjeld gjør filmen god nytte av gråværet over de vidstrakte Yorkshire-slettene, der lyden av fugler, vind og regn skaper en slags natur-gotisk stemning.

Naturen er Emilys fristed, hennes beskjedne sosialisering i storsamfunnet er skildret i montasjer, stort sett med sørgelig sorti: Hovedpersonens psykiske helse tillater ikke at hun beveger seg utenfor trygge hjemtrakter.

Samtidig er hun er temmelig rå. Emma Mackey, kjent fra Netflix-fenomenet «Sex Education», gjør en minneverdig, viljesterk og trassig-nevrotisk hovedrolle, fjernt fra kostymedronning Keira Knightleys tekkelige balladering.

Sterk debut

Men det er godt stykke igjen til den bramfrie naturalismen som gjorde beslektede «Little Women» til forrige tiårs beste klassiske periodefilm. I «Emily» våkner tittelfiguren med nystelt hår.

Regissør Frances O’Connor (som i likhet med «Little Women»-skaper Greta Gerwig har bakgrunn som skuespiller) har uansett begått en oppsiktsvekkende debutfilm. Selv om store deler av handlingen er fiksjon og mytologisering, skaper «Emily» betimelig fascinasjon og nysgjerrighet på kvinnen bak et av de viktigste verkene i engelskspråklig litteratur.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer