HEROINASSISTERT BEHANDLING: - Et stort flertall av LAR-pasienter går inn for denne typen tiltak. En uformell undersøkelse gjennomført av brukerorganisasjonen LAR-nett viste at over 80% ønsket en slik reform (16% svarte nei). Foto: NTB Scanpix
HEROINASSISTERT BEHANDLING: - Et stort flertall av LAR-pasienter går inn for denne typen tiltak. En uformell undersøkelse gjennomført av brukerorganisasjonen LAR-nett viste at over 80% ønsket en slik reform (16% svarte nei). Foto: NTB ScanpixVis mer

Rusforskning til besvær

Helge Waal er antagelig den mest innflytelsesrike enkeltpersonen i norsk ruspolitikk. Nå fremstår han som en bortskjemt toppbyråkrat som ikke har fått viljen sin

Meninger

Det var et sjokk for mange da helseminister Bent Høie la fram planene om et forsøksprosjekt med heroinassistert behandling (HAB, noen ganger HAT). Heroin har en voldsom symbolverdi og mange har nok følt at det ryker en skanse i kontrollen med de farlige rusmidlene dersom dette tas med i helsetilbudene. Det er litt vanskeligere å forstå at også rusforskerne var sjokkert. Helge Waal og Thomas Clausen ved Norges fremste forskningsinstitusjon på rusproblematikk, SERAF ved Universitetet i Oslo, uttrykte hver for seg vantro over Høies tiltak. For oss som kjenner de potensielle brukerne av disse tjenestene, gir dette anledning til å stille spørsmål ved rusforskernes rolle.

Spaltist

Nicolay Borchgrevink Johansen

er førsteamanuensis i sosialt arbeid og sosialpolitikk, Høyskolen i Oslo og Akershus.

Siste publiserte innlegg

Waal uttaler til Aftenposten at «Heroinassistert behandling er en godt utprøvd behandlingsform. Nytteeffekt og omkostninger er rimelig godt dokumentert. Det er derfor etter min vurdering ikke grunnlag for et norsk prøveprosjekt». Han viser her til en rapport skrevet av ham selv og Clausen, samt Christian Ohldieck i 2017: «Heroinassistert behandling – Et svar på dagens utfordringer i Norge?». Mye skal sies om denne rapporten, men la oss i første omgang fastslå at Waal påberoper seg et vitenskapelig fundament for å motsette seg Høies planer.

Les Helge Waal og Thomas Clausens svar her: - Heroinassistert behandling vil neppe hjelpe

Dernest hevder Waal at Høie har latt seg presse av medier og andre partier. Han kan ikke tro at Høie har gjort dette av egen overbevisning, dette må være resultat av et «politisk spill». Aftenposten fortsetter:

«Like bekymret er professoren over at ønsket om HAT ikke kommer fra behandlingssektoren eller fra forskerhold.

– Det er politiske vurderinger og press som er bakgrunnen – og slik Høie uttrykker seg: en konsesjon til samarbeidspartiet Venstre. HAT er altså en del av det politiske spillet.»

Han mener også at det å gjøre dette til en prøveordning er en slags snikinnføring der man unndrar seg det politiske ansvaret for å ta avgjørelsen. Waal har åpenbart ikke fått med seg at Høyre har programfestet at de vil gå inn for en slik forsøksordning. Høie gir ham på lakonisk vis likevel rett i at det er en politisk avgjørelse.

Hva skulle det ellers være? Mye mer kunne vært sagt om innvendingene Waal fremfører (fremstillingen hans forutsetter for eksempel en uhensiktsmessig og dyr organisasjonsform som ikke er avklart), men her fremstår han som en litt bortskjemt toppbyråkrat som ikke har fått viljen sin. Sannheten er muligvis at det er akkurat det som er tilfelle. Waal har vært så vant til å få viljen sin i ruspolitiske spørsmål at han blir helt forfjamset når det for første gang ikke skjer.

I politiske prosesser inngår tradisjonelt nokså grundige forberedelser. Vi har etablert rutiner for at fagfolk gjennomgår politikkområdet og kommer med forslag, som vurderes av organisasjoner med interesser i saken og forvaltningen under ledelse av en statsråd og til slutt tas opp til votering i Stortinget. Med slike prosesser ligger det mye makt i fagmiljøene. På rusfeltet har denne makten vært påtagelig. Forskningsinstitusjonene har ligget tett på departementene og har til dels fungert som direktorater. Waal selv har hatt nær sagt alle mulige nøkkelroller i dette konglomeratet, bortsett fra de rent politiske. Antagelig er han den mest innflytelsesrike enkeltpersonen i norsk ruspolitikk noen gang, med en makt som bare overgås av Karl Evang i nyere norsk historie. Han utmeislet ikke minst LAR-systemet i sin tid og er førsteforfatter på praktisk talt alle evalueringsrapporter fra SERAF.

Dette i seg selv er jo en sammenblanding av roller som er dypt problematisk, men det skraper bare overflaten av alle de rollene han har hatt i norsk ruspolitikk. Waal er kort sagt vant til å få viljen sin, og det han gjør når han ikke får den, er å trekke «vitenskapskortet». Han henviste til den tidligere omtalte rapporten.

Thomas Clausen skriver ofte sammen med Waal. De fremstår som parhester. I Dagsnytt 18 den 14. august påberoper Clausen seg å snakke på vegne hele forskerstanden. Det i seg selv er egentlig nokså spesielt, men han tenker vel her at den medisinske forskningen er hele fagmiljøet, men underslår også da den betydelige motstanden som finnes i egne rekker. Videre hevder Clausen at heroinutdeling vil virke omtrent som annen medisinering i LAR, uten å nevne pasientenes plager og til dels misnøye, og at et ukjent antall holder seg unna av den grunn. Han sier videre at det er sidevirkninger av heroinutdeling som oppveier fordelene, og viser da til at faren for overdoser stiller krav om kostbart personale.

Det er igjen litt pussig at Clausen velger å ta utgangspunkt i en kostbar modell, når Høie uttrykkelig har bedt departementet utrede praktiske måter et slikt prosjekt kan gjennomføres. Og videre blir Clausens store argument ikke faglig fundert, men en prioritering. Prioriteringer er som sagt spørsmål politikere vurderer, men Clausen fører seg frem med tenkte regnestykker der han setter heroinprosjektet opp i mot hypotetiske fravalg av andre trengende grupper. Han avslutter med å understreke at det ikke er fagmiljøene som kommer med disse forslagene.

Både Waal og Clausen ser altså ut til å være litt forvirret i spørsmålet om hvem som bestemmer, og det kaster uvegerlig et underlig lys over hvordan ruspolitikken fungerer og har fungert. Hvor tar våre fremste forskere det fra, når de gir uttrykk for at de er vant med å få viljen sin og med den største selvfølge fremfører spørsmål om prioriteringer som en del av deres mandat, og tillegg tillater seg retorisk manipulering fra politikkens verden?

Begge fremhever også sin egen vitenskapelige posisjon og referer direkte og indirekte til den tidligere omtalte rapporten de skrev sammen. Clausen bruker ordrett mange av de samme formuleringene, mens Waal henviser direkte til rapporten som om den var en vitenskapelig undersøkelse.

Det er den ikke. Det er for det første en gjennomgang av litteratur og annen forskning fra land og byer der man har heroinutdeling på programmet. For det andre er denne rapporten skrevet så tendensiøst at den ville fått problemer med å bli godkjent som bacheloroppgave på noe som helst universitet.

Som litteraturgjennomgang kunne teksten antagelig fått godkjent. Det er en god del metodekrav til litteratursøk og det forventes av de fleste at man utviser en form for forsiktighet i konklusjonene når grunnlaget er usikkert. Men så kommer heller ikke forfatterne til noen spektakulære konklusjoner; de hevder at det er positive erfaringer, men ikke veldig positive erfaringer med HAB i andre land. Det er vanskelig for oss som ikke selv har forsket på dette å vite om dette er en rimelig konklusjon, men det er mulig å mistenke dem for å nedtone de positive erfaringene når man ser på hvordan rapporten er formulert.

Denne «vitenskapelige» rapporten er på skarve 23 sider. Den starter med å delegitimere forslaget om heroinutdeling, misrepresentere hvor ønsket kommer fra og ender med en konklusjon som ikke er basert på litteraturgjennomgangen, men igjen, på en vurdering av om dette bør prioriteres. Denne retorikken gjenfinnes også i valg av overskrift.

Svaret deres er selvsagt nei.

I innledningen kan vi lese at fagmiljøene selv krever å få bestemme om det skal innføres HAB eller ikke, og at ønsket om HAB må sies å komme «utenfra».

«Samlet er det riktig å si at kravet om HAT i første rekke kommer fra politisk nivå og fra media. Fra fagfeltets side er vurderingen nokså unisont at det må være en medisinsk vurdering som ligger til grunn for hvilke medikamenter som brukes i helsehjelp til rusavhengige, ikke en politisk styring» (side 4).

Allerede i innledningen legger de til rette for konklusjonen med tvilsom retorikk og direkte feilinformasjon. Man prøver å fremstille det slik at kravet om HAB kommer fra særlig liberale og dermed illegitime stemmer i pressen, som den svært energiske kommentatoren Aksel Braanen Sterri i Dagbladet. Man underslår at heroin delt ut til de som faller utenfor har stått på den politiske dagsorden i hvert fall siden 2006. Man underslår også at det er et stort flertall av LAR-pasienter som går inn for denne typen tiltak. En uformell undersøkelse gjennomført av brukerorganisasjonen LAR-nett viste at over 80% ønsket en slik reform (16% svarte nei).

Det illustrerer for så vidt også prosessen at brukerorganisasjonene på rusfeltet ble forsøkt gjort tause om denne saken. Våren 2017 prøvde brukerorganisasjonene å samle seg om noen formuleringer overfor sosialkomiteen på Stortinget. Etter noen runder med uklarheter, noen misforståelser og kanskje noe manipulasjon endte man opp med noen tvetydige formuleringer som straks ble slått opp Klassekampen som erklæringer om at brukerne ikke ville ha HAB. Her ligger antagelig også en kilde til å forstå hvordan brukerorganisasjonene er innvevd i det ruspolitiske komplekset, men det er et spørsmål som må ligge til en annen anledning.

Summa summarum er innledningen til SERAF-rapporten skrevet for å delegitimere kravet om heroinutdeling med misvisende opplysninger.

Etter en slik innledning kan det neppe komme overraskende på leseren at konklusjonen starter således: «Konklusjonen er at forsøksprosjekt med HAT frarådes» (side 19).

Konklusjonen følger det samme mønsteret som de siste dagers tildragelser. Først setter man HAB inn i rammen av LAR og de mulighetene og kostnadene som ligger der. Deretter avviser man tiltaket med henvisning til hva som er rett prioritering:

«Det er liten grunn til å være prinsipiell motstander av heroinassistert behandling, men tiltaket fremstår i dag som prematurt og vil i alle fall medføre feil prioritering av sparsomme ressurser» (side 19).

Den vitenskapelige konklusjonen uteblir med andre ord. Konklusjonen er helt og holdent et spørsmål om prioriteringer og vurderinger av ukjente størrelser, som kostnadene ved prosjektet og hvorvidt de kommer på bekostning av andre tiltak.

Det er klart at Waal og Clausen ikke er tilhengere av forsøksordningen med heroinutdeling. Måten de håndterer disse synspunktene etterlater imidlertid spørsmål om hvordan hele det ruspolitiske komplekset har fungert og fortsatt fungerer. Brukerstemmene på rusfeltet har i flere år stilt krav om en nøytral gransking av hele rusfeltet. Forskningen må nødvendigvis inngå i denne granskingen.