Rusk i maskineriet

«Transformers: Age of Extinction» knuser både storbyer og manus.

FILM: Det er to sider ved «Transformers: Age of Extinction» som er mildt underholdende. Det ene er å se de svære robotene gjøre seg om til biler og helikoptre og så til roboter igjen, med andre ord akkurat dét som var gøy med lekene filmen er bygget på.

Det andre er den alltid severdige Stanley Tucci i en pigg birolle som bjeffende, Steve Jobs-aktig teknomogul i ferd med å knekke koden for å bygge en transformer fra bunnen.

Dualit-mixmastere
Dessverre er det for lite av begge deler i denne fjerde filmen om de snille romrobotene Autobots og de slemme romrobotene Decepticons, og menneskene som kommer i veien for dem.

Derimot hengir regissør Michael Bay seg lykkelig til sin hang til froskeperspektiv, sakte film, flammehav, dypt smertefulle forsøk på humor, og storbyer som legges i grus mens skyskraperbiter flyr lerretskantimellom og noe som ser ut som forvokste Dualit-mixmastere prøver å knuse hverandre.

Svake mennesker
Robotgalleriet, hvis det er riktig ord, utvides til bristepunktet med stadig nye mekaniske livsformer mens presongalleriet går for manusmessig lut og kaldt vann.

Den mislykkede oppfinneren Yeager (Mark Wahlberg) oppdager at den rustne traileren han har kjøpt, egentig er super-autobot'en Optimus Prime, og må slå seg sammen med ham for å redde verden, samtidig som han har nyere filmhistories kjedeligste krangel gående med den kjekke racerbilsjåføren (Jack Reynor) som har gått til det uhørte skritt å bli kjæreste med den overbeskyttede, hotpantskledde datteren hans (Nicola Peltz).

Alt dette tar ubegripelige to timer og tre kvarter å finne ut av. Og det Bay først og fremst har kjøpt for de 1 250 millionene det har kostet å lage «Transformers: Age of Extinction» er en viss fascinasjon for at det er mulig å være så støyende og så søvndyssende samtidig.