Rusk i maskineriet

Ingvild Burkeys første roman beveger seg i spennet mellom naturen og det mekaniske. Den handler om en sorg som ikke får lov til å synke inn, og dermed setter seg fast i systemet og hindrer en utvikling.

I begynnelsen av boka blir leseren ført inn i en stemning av regn og tåke. Jeg-personen etablerer seg som overvintrende gjest i et lite kystsamfunn. I en oppsiktsvekkende gul genser vandrer hun rundt og prøver å gli inn i den regntunge hverdagen, det grå landskapet. Hun er besatt av å telle og måle, vil kontrollere og stenge av: «Du vender tilbake til kysten, du har vinden i håret, du er viklet inn i en sorg, den har ingen eier. Gå hjem, lille sorg, jeg har ingenting å gi deg.» Så lenge hun stenger for sorgen får intenting annet lov til å synke inn heller. Derfor blir det hjelpeløse forholdet til maskinisten på postbåten ikke den reparasjonen hun håper på. Ikke før bildene fra tida med den forrige kjæresten hennes kommer dumpende i posten, begynner noe å røre på seg inne i henne igjen. Og leseren får bli med på en reise innover og ut igjen, en reise med mange interessante stopp. Vi dveler blant annet lenge ved størrelser som hvalen, «et pattedyr i revers», Charles Darwin og George Washington.

Blandingsprodukt

Boka kan kalles en fragmentarisk roman, eller belemres med den noe belastende merkelappen knekkprosa. Det som er viktig er at den fungerer, som en hel men mangefasettert fortelling. Den er bygd opp av poetiske tekster og minnebilder, samt mer sammenhengende beretninger og innslag av sakprosa. Disse forskjellige tekstene utfyller og belyser hverandre, og er komponert sammen på en fin måte. Forfatteren, som debuterte i 1994 med diktsamlingen «Torden i søvne», har et språk som er treffsikkert og uhyre presist, men likevel ikke låser noe fast. Det åpner hele tida for andre muligheter, andre lesninger, det glir ofte over i noe annet, men det glir aldri unna.

Burkey er opptatt av det mekaniske i tilværelsen, noe som kanskje understrekes litt vel mye i teksten. Men som leser sitter en igjen med mer enn denne historien om en pike som prøver å overleve på en øy. Det handler om overlevelse i en mye større skala. Menneskene i Burkeys bok er sterke nok til å overleve evolusjon, isolasjon og revolusjon. Men piken i gul genser har sluttet å virke, hun har gått i stå, og hun har et falskt svangerskap bak seg. Den tidligere kjæresten hennes har overlevd torturen han ble utsatt for i sitt hjemland, men bukker under i et kjærlighetsforhold. Mens derimot maskinisten på postbåten klarer seg, full som han er av smurning, og kunnskap om vedlikehold. De sleipeste overlever.

Falske premisser

Men hvem er den falske piken? Det må være jeg-personen, hun har gul genser. Hun kaller seg selv en bedrager, sier et sted at hun er historieløs. Men romanen handler ikke egentlig om hennes liv og hennes falskhet, den handler om menneskets mistilpasning, de falske premissene vi lever under. Jeg-personen, den falske piken, tenker slik: «Hvis premissene var viklet inn i genspiralen. Hva kunne man gjøre da? Ingenting. Si ingenting. Tenke ingenting. Tenke, det fantes ikke.»

Men det tenkes jo. Og skrives vakre bøker. Så det er vanskelig å tro at utviklingen ikke går framover.

BRIT BILDØEN