I en kommentar i romjula ba jeg Klassekampens Mímir Kristjánsson bli sinna på dagens narkotikapolitikk.

Den er beviselig ansvarlig for hundrevis av årlige overdosedødsfall her hjemme, og er med på å opprettholde organisert kriminalitet i utviklingsland, med tusenvis av dødsfall som konsekvens.

Dette er konsekvenser en skulle tro alle solidariske mennesker var opptatt av å forhindre.

I Klassekampen 8. januar kommer Kristjánsson med en reaksjon (ikke på nett).

Sammenliknet med posisjonen til Bent Høie og norske helsemyndigheter, må svaret sies å være et lite framskritt. Men stort mer enn det var det ikke.

Kristjánsson anerkjenner at «samfunnets straffereaksjoner [virker dårlig] særlig overfor de tyngste narkomane». Han er kritisk til både motstanden mot å få heroin på resept, slik de har hatt hell med i Sveits og mange andre steder, og «[f]orbudet mot å røyke heroin på sprøyterom».

«Her er norsk politikk overmoden for forandring», konkluderer han.

Men der sa det også stopp. At et forbud her hjemme holder liv i narkokrigen og mafiaen i utviklingsland anser ikke Kristjánsson engang som relevant nok til å avlegge en kommentar.