ANDRE STOFFER: Urinprøvekontrakter insentiverer også bruk av farligere stoffer som ikke er like lette å oppdage som cannabis. Syntetiske cannabinoider fikk opprinnelig utbredelse dels fordi de ikke slo ut på urinprøver, skriver artikkelforfatterne. Foto: Sara Johannessen / NTB scanpix
ANDRE STOFFER: Urinprøvekontrakter insentiverer også bruk av farligere stoffer som ikke er like lette å oppdage som cannabis. Syntetiske cannabinoider fikk opprinnelig utbredelse dels fordi de ikke slo ut på urinprøver, skriver artikkelforfatterne. Foto: Sara Johannessen / NTB scanpixVis mer

Urinprøvekontrakter:

Ruskontrakter med tvilsom effekt

Urinprøvekontrakter for ungdom er lite hensiktsmessige dersom vi vil forebygge rusproblemer.

Meninger

VG skrev for ikke lenge siden om en 15 år gammel jente som ble bøtelagt for hasjrøyking etter å ha anmeldt et overgrep. Forholdet ble til slutt henlagt etter massiv kritikk i media, men politiet forsvarte boten med at jenta hadde fått tilbud om ruskontrakt i stedet. Slik disse kontraktene praktiseres, bør det imidlertid ikke overraske at hun foretrakk straff.

Ungdom som får ruskontrakt, typisk på grunn av cannabisbruk, må møte hver uke og avlegge urinprøve. Prøven avlegges under påsyn for å forhindre juks med medbragt urin, og regimet kan pågå i opptil et år. Kontraktsbrudd ved positiv prøve eller manglende oppmøte, utløser straff.

Vi vet at unge som har opplevd overgrep og andre traumer, er sårbare for å utvikle rusproblemer. Å true unge med straff til å blotte seg for fremmede, er ydmykende og retraumatiserende, og langt på vei et overgrep i seg selv.

Urinprøvekontrakter insentiverer også bruk av farligere stoffer som ikke er like lette å oppdage som cannabis. Syntetiske cannabinoider fikk opprinnelig utbredelse dels fordi de ikke slo ut på urinprøver. Også amfetamin, GHB eller heroin kan brukes i dagene etter prøvetaking uten at det vil vises på neste prøve.

Effekten av ruskontrakter er videre vanskelig å måle. Ikke bare fordi vi mangler data om hvordan det går etter kontraktens utløp, men fordi vi vet at det store flertall aldri ville ha utviklet et rusproblem uansett. At disse klarer å gjennomføre kontraktene, er da ikke spesielt interessant; det er effekten overfor de sårbare som betyr noe.

Politiets tro på forebygging gjennom ruskontrakt synes å forutsette at rusmiddelbruken er årsak til problemene.

I dag vet vi imidlertid at de som utvikler rusproblemer ofte har hatt psykisk sykdom eller traumatiske opplevelser forut for rusdebuten, og ruser seg for å håndtere vanskelige følelser.

Denne sårbare gruppen vil ha vanskeligere for å overholde en ruskontrakt, da behovet for følelsesregulering gjerne er sterkere enn frykten for straff. Samtidig tar denne gruppen størst skade av straff. Ruskontraktene virker dermed trolig mot sin hensikt overfor dem som trenger hjelp aller mest.

Ordningen får også karakter av klassejustis; en undersøkelse utført av KoRus Oslo og KoRus Øst, konkluderte med at gutter fra Oslo Øst gis ruskontrakt primært som disiplinærtiltak, mens gutter fra vestkanten gis ruskontrakt som hjelpetiltak, parallelt med samtaler og støtte.

Foreningen Tryggere Ruspolitikk vil advare mot ukritisk å videreføre dagens bruk av ruskontrakt når den varslede rusreformen skal utredes. Det er behov for tidlig intervensjon og målrettede tiltak mot barn og unge, men hovedfokus må være på årsaker, ikke symptomer.

Ressursene må videre brukes på dem som har sårbarhetsfaktorer, og resultatoppnåelsen må måles ut fra hvordan det går med disse, ikke flertallet som uansett hadde klart seg.

Vi må da satse på støtte og hjelp – ikke ydmykelse og tvang.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook