PILLETESTING: Å tilby «pilletesting» handler om å bevisstgjøre ungdommene om at rusmidlene kan være forfalskninger og om å komme i posisjon til å snakke med dem om risikoen ved bruk av illegale stoffer, skriver artikkelforfatterne. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
PILLETESTING: Å tilby «pilletesting» handler om å bevisstgjøre ungdommene om at rusmidlene kan være forfalskninger og om å komme i posisjon til å snakke med dem om risikoen ved bruk av illegale stoffer, skriver artikkelforfatterne. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Ruspolitikk:

Rusmiddeltesting på festivaler redder liv

Fordi forbudet har gitt oss utrygge rusmidler.

Meninger

Det finnes neppe en legaliseringstilhenger som kjenner seg igjen i Øystein Schjetnes karakteristikker når han påstår at vi reagerer med «raseri og panikk» fordi han etterlyser adekvat rusinformasjon i skolen. Vi har all grunn til å ønske mer kunnskap om rusmidler inn i skolen. Men Schjetne ønsker mer skremselspropaganda, blant annet om reformbevegelsens motiver.

Når Schjetne sier at «et forbud mot narkotika må gis legitimitet ved at staten tar oppgaven med kontinuerlig å informere om bakgrunnen for loven», vil vi minne om at tilnærmingen allerede har vært prøvd med det resultat at de unge har mistet tilliten til de voksnes informasjon, særlig når det gjelder cannabis. I dag ser de til andre stoffer, og det samme tillitsproblemet består.

Å informere om den reelle bakgrunnen for loven, vil neppe tjene Schjetnes sak. Den over 100 år gamle forbudspolitikken bygget nemlig på fordommer mot kinesere, afroamerikanere og meksikanere, som ble assosiert med henholdsvis opium, cannabis og kokain.

Forbudet ble innført av hvite menn fordi hardtarbeidende innvandrere var populære på arbeidsmarkedet og fordi disse rusmidlene visstnok fikk mennene til å innbille seg at de var like bra som hvite menn og gjorde dem så freidige at de våget å se på hvite kvinner.

Det må jo ha vært plagsomt. Men vi tviler på at å spre dette budskapet er veien å gå for å bygge opp respekten for et forbud som stadig flere gjennomskuer i dag. Vi tror heller ikke forbudene mot samboerskap, sex mellom menn, eller abort ville fått økende oppslutning av at man gjentok deres ideologiske grunnlag med høyere volum da de lovgivningene gikk mot slutten.

Men det er symptomatisk at forbudspolitikkens forkjempere må skylde på noen andre: Når bruken øker, slik vi ser i dag med cannabis og MDMA, er det selvsagt ikke noe galt med forbudet. Da må det være noen som har sendt «feil signaler»; eller så har man ikke skremt nok eller vært integritetskrenkende nok.

Isteden etterlyses mer kontroll, stigma og tvang. Holdningen har gitt Norge noen av verdens strengeste straffer for narkotikalovbrudd og skapt systematiske krenkelser av menneskers rett til privatliv.

Schjetne advarer sterkt mot å tilby testing av rusmidler på festivaler, fordi det ifølge ham dreier seg om å sette godkjenningsstempel på ulovlige rusmidler og sende feil signaler (igjen). Det faller på sin urimelighet å beskylde ansvarlige helsepersonell for å fortelle de unge at rusmidlene er trygge. Ingen helsepersonell ville noen gang formulert seg slik.

Å tilby «pilletesting» handler om å bevisstgjøre ungdommene om at rusmidlene kan være forfalskninger og om å komme i posisjon til å snakke med dem om risikoen ved bruk av illegale stoffer.

Ingen steder der man driver med slik testing er det påvist noen økning i bruk, og mange avstår fra å bruke rusmidlene etter disse samtalene.

De fleste tiltakene som i dag redder liv og reduserer skade hos stoffavhengige, slik som utdeling av rene sprøyter og substitusjonsbehandling (f.eks. metadon), har blitt innført først etter mangeårige kamper mot påstander om at dette ville legge til rette for bruk og narkotikaproblemer. Selv fagfolk har gjennom årene advart mot «signaleffekten» av å tolerere bruken av rusmidler.

Kampen for skadereduksjon utkjempes fremdeles, blant annet i spørsmålet om vi skal forskrive diamorfin (heroin) til de som er avhengige; om vi skal tilby lovlige alternativer for dem som er avhengige av stimulanter (som amfetamin) eller benzodiazepiner (som valium); om vi skal tillate røykerom for heroin i tillegg til sprøyterom; og om vi skal tillate rusmiddeltesting på festivaler.

Hva om forbudspolitikken aldri var innført? I et lovlig marked ville stoffene vært underlagt kvalitetskontroll i alle ledd. Solgt av ansvarlige mennesker, i trygge utsalg. De ville kommet med varedeklarasjon og pakningsvedlegg om mulige bivirkninger, forsiktighetsregler og trygg dosering. Styrken ville vært jevn og midlene hadde aldri vært blandet ut med lugubre tilsetninger. De ville heller ikke inneholdt bakterier, muggsopp, sandkorn eller andre kontaminasjoner.

Dersom man fikk en uønsket reaksjon, kunne man ta med pakningen til legevakt eller sykehus, som ville visst med en gang hva de skulle gjøre for å hjelpe. Som bruker ville du visst hva du skulle se etter hos deg selv og dine venner. Du kunne gjøre deg erfaringer med doseringer, og visst akkurat hvor store doser du skulle ta for at det skulle være behagelig og ikke for mye.

I stedet produseres stoffene i dag av kriminelle og på sin vei til forbruker blandes de ut med alt fra vaskepulver og ormemiddel, bly og glass for å øke vekten. De har uviss styrke, og inneholder ofte ikke engang det rusmiddelet man tror man kjøper. I USA dør titusener fordi heroinen er blandet ut med fentanyl. I Norge har vi hatt 35 dødsfall av PMMA, en forfalskning av MDMA. Nye syntetiske stoffer oppdages ukentlig; og legene vet ikke hva pasientene har tatt.

Ser man på skadereduksjon i fugleperspektiv, forstår man at det egentlig handler om å redusere skadene av forbudspolitikken: Rusmiddeltesting på festivaler redder liv fordi forbudet har gitt oss utrygge rusmidler; rent brukerutstyr reduserer smitterisikoen, etter at forbudet har fått smitten til å eksplodere. Lovlig metadon eller heroin løfter brukerne ut av narkotikasalg, vinningskriminalitet og sexsalg – som de drev med fordi forbudet gir høye priser.

Flere steder innføres straffeamnesti for dem som ringer etter hjelp ved overdoser, fordi straffetrusselen gjør folk redde for å be om hjelp. Og hvorfor dør ingen av heroinen som administreres i heroinklinikker, når tusener dør av den ulovlige? Svarene på flere slike spørsmål ligger der for alle å grave i. Det er nemlig ikke bare rusmiddelbruken i seg selv som dreper folk og fyller samfunnet med kriminalitet, det er det først og fremst forbud og kriminalisering som gjør – og alle de reguleringene de umuliggjør.

Forbud er et aktivt valg om å nekte de som bruker disse rusmidlene trygghet og helse, og gir samtidig en unødvendig stor belastning på helsevesenet. Schjetne er en av de som er tilhenger av å gjøre rusmiddelbruken farligere gjennom forbud og deretter nekte brukerne et minimum av trygghet gjennom rusmiddeltesting. Det er tid for å ta avstand fra den slags virkemidler i folkehelsens navn.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.