Den som tror at en opplyst samtale ikke kan endre noe, bør studere den norske rusdebatten. På noen få år har tyngdepunktet i debatten beveget seg fra uinformert ruskonservatisme til et mer nyansert syn på de ulike rusmidlenes skadepotensial.
Det blir heller ikke med praten. 19. desember legger rusreformutvalget fram sine anbefalinger til ny ruspolitikk. Anbefalingene vil legge grunnlaget for et sårt tiltrengt politisk skifte, fra et mislykket fokus på straff til et konstruktivt og faglig begrunnet fokus på behandling.
Avkriminalisering av rusmidler er imidlertid bare begynnelsen. Som jeg har forsvart tidligere, om vi skal få redusert skadene som skapes av det svarte markedet er legalisering et naturlig neste steg. I dag vil jeg rette fokuset mot rusmidlenes positive side. Rusmidler kan nemlig være nøkkelen til et bedre liv.
Frp feiler mest katastrofalt i ruspolitikken
Rusmidlene med størst potensial til å forbedre livene våre går under samlebetegnelsen psykedelika, og inkluderer stoffer som LSD og fleinsopp. I boka «Psykedelisk renessanse», som nylig har kommet ut på norsk, viser Michael Pollan hvordan psykedelika har gått fra å bli sett på som de farligste stoffene du kan prøve til å regnes blant de medikamentene som har størst potensial i behandlingen av psykiske lidelser.
Pollans bok gir solid støtte til forskerne og aktivistene Pål-Ørjan Johansen og Teri Krebs, som i flere år har vært så godt som ensomme i å tale psykedelikaens sak i Norge. (Legen Andreas Wahl Blomkvist er et hederlig unntak.)Vi er riktignok fortsatt tidlig i den medisinske utforskingen av stoffenes potensial. En skal imidlertid være ganske kjølig anlagt for å ikke la seg begeistre over studier som viser ekstraordinære resultater i behandlingen av depresjon og dødsangst.
Men det er ikke bare syke personer som kan få hjelp av psykedelika. Da forskere ved Johns Hopkins ga folk psilocybin, virkestoffet i fleinsopp, regnet to av tre det som blant deres mest meningsfulle opplevelser.
Det som gjør psykedelika så interessant, er at selve rusopplevelsen ser ut til å være medisinen mange trenger. Sinnsendringene folk opplever på psykedelika lar dem se sine egne problemer og utdaterte mestringsstrategier på nye måter og de får motivasjonen som trengs for å endre dem. «Turen» er slik diagnostiserende og helende på samme tid.
Det er trolig mulig fordi psykedelika gjør selvet mindre framtredende og kontakten med omverden blir tydeligere. Det kan forklare hvorfor kreftpasienter opplever redusert dødsangst etter å ha prøvd psykedelika. Nå som de innser at de er en del av noe vanvittig mye større enn dem selv, blir deres død mindre tyngende.
Andre som får et radikalt nytt perspektiv på livet strekker seg fra de syke til de friske. Etter bare en «tur», kvitter mange seg med tung avhengighet av alkohol og nikotin, blir veganere og tar nye livsvalg de ikke hadde turt å ta før. Deres nyvunne åpenhet for ideer og estetiske inntrykk fanges opp av forskerne ved hjelp av personlighetstester. På et samfunnsplan er ikke dette å forakte. Økt åpenhet og kontakt med naturen kan være nettopp det vi trenger i møte med gallopperende klimaendringer, industrielt dyrehold og en mer sammenvevd verden.
Dette betyr ikke at alle bør løpe ut for å skaffe seg psykedelika. Det er fortsatt ulovlig og kan være skadelig om det tas i feil setting eller om du har underliggende psykiske problemer. Det forskningen viser oss, er imidlertid at hvis det gjøres i trygge omgivelser kan folk oppleve sjelsettende opplevelser med lav risiko for skader og ingen risiko for avhengighet.
Som Pollan tror jeg at psykedelika bør tas i bruk utenfor medisinen. Det er imidlertid et stort, ubesvart spørsmål hvordan vi best integrerer disse mektige stoffene i kulturen vår på en hensiktsmessig måte. Hvordan vi kan utløse psykedelikas potensial, bør være blant de sentrale spørsmålene i det videre arbeid med rusreformen.
