Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Legalisering

Rusmiljøet som forsvant

Vi kan fjerne de åpne rusmiljøene og strupe rekrutteringen av sårbare unge, om vi virkelig går inn for det.

HØRER HJEME I HISTORIEBOKA: Kanskje våre barn kan bli de første som må lese i historiebøkene om tida da vi lot mennesker ligge på gaten med en sprøyte i armen, fremfor å se det på vei til skolen slik norske barn gjør i dag, skriver kronikkforfatteren. Foto: shutterstock / NTB Scanpix
HØRER HJEME I HISTORIEBOKA: Kanskje våre barn kan bli de første som må lese i historiebøkene om tida da vi lot mennesker ligge på gaten med en sprøyte i armen, fremfor å se det på vei til skolen slik norske barn gjør i dag, skriver kronikkforfatteren. Foto: shutterstock / NTB Scanpix Vis mer
Meninger
Silje Mack
Silje Mack Vis mer

Lanseringen av regjeringens prøveprosjekt for utdeling av medisinsk heroin kommer få dager etter nyheten om at det er flere unge og mindreårige i de tunge rusmiljøene enn på mange år. For å stoppe denne utviklingen trenger vi ikke se lenger enn til Nederland.

I Nederland har man nemlig langt på vei lyktes med å utrydde hele heroinproblemet. Der stoppet rekrutteringen av nye brukere helt opp da miljøet ble tatt vekk fra gatene og inn i ordnede forhold. Det er i dag helt utenkelig at nederlandsk ungdom skal komme i kontakt med heroin – de fleste husker ikke engang tiden da det fantes «narkomane» i gatene.

Nå som gjennomsnittsalderen til de få gjenværende brukerne har bikket 54 år, er de rett og slett i ferd med å dø ut. Hvordan klarte de det?

Nederland valgte å angripe utfordringene på en pragmatisk måte, uten forutinntatte holdninger og moralisme. Politiet, helsesektoren og kommunene gikk sammen i arbeidet med å hjelpe de som var blitt avhengige, og regjeringen bevilget store summer til tiltakene, som siden 1998 også har inkludert medisinsk heroin.

Det ble opprettet egne kommunale sentre med integrerte tjenester for de etablerte brukerne. Der fikk de hjelp til å skaffe bolig, jobb og aktiviteter, og til å bygge opp en stabil og levelig tilværelse. Dermed forsvant også kriminaliteten og ordensforstyrrelsene som tidligere omga denne gruppen.

I ettertid har myndighetene uttalt at den massive satsingen har vært en liten pris å betale sammenliknet med de sosiale og samfunnsøkonomiske kostnadene som hadde påløpt om problemene hadde fått bestå.

Norge har lenge ligget på toppen av overdosestatistikken i Europa, med flere hundre dødsfall hvert år. Til tross for gode intensjoner og mange halvhjertede forsøk på å hjelpe, har vi fremdeles godt over 10.000 personer som er avhengige av heroin og andre tunge stoffer. Mange av disse lever svært uverdige liv på gata i de åpne rusmiljøene.

Satsingen de siste åra har i hovedsak bestått av at politiet har jaget miljøet rundt i sentrum, gjennom bortvisninger og bøtelegging. Den urovekkende økningen av ungdom i disse miljøene viser nytteløsheten i denne tilnærmingen. Å skyfle tunge rusavhengige fra sted til sted samtidig som en bare står og ser på at de gamle til stadighet erstattes av nye, blir som å forsøke å tørke opp vann mens man lar kranen renne.

Norge tar nå et viktig steg i riktig retning ved å opprette egne tiltak med medisinsk heroin og tilrettelagt hjelp til de tyngste brukerne. I andre land har nettopp dette vist seg å være et gjennombrudd på veien mot å bli kvitt de åpne, tunge rusmiljøene for godt.

Ett godt tiltak alene vil dessverre ikke være tilstrekkelig. Det vil kreve en helhetlig satsing hvor problematikken angripes fra flere hold i en koordinert og samlet innsats. Målet må være å se på hva disse personene trenger for å kunne leve gode liv som en del av samfunnet vårt.

Når såpass mange fremdeles lever på nåde i et lavterskeltilbud med en dusj, et måltid og tak over hodet en kald vinternatt, er det åpenbart at vi ikke gjør nok. Når mange i tillegg er tvunget til å bruke hele sin tilværelse på en endeløs jakt etter medisin og måter å finansiere det på, sier det seg selv at vi er langt unna å bli kvitt salg og rekruttering på gateplan.

Norske myndigheter har nå en gyllen mulighet til å snu den skamfulle trenden hvor vi i praksis aksepterer at stadig flere unge finner veien inn i et tungt misbruk som mange aldri kommer ut av.

For å få til reelle endringer må regjeringen våge å gi slipp på den åpenbart mislykkede symbolpolitikken de har ført i altfor mange år, og være villig til å prioritere. Dette handler faktisk om våre mest grunnleggende verdier som samfunn.

Det vil dessverre alltid finnes sårbare ungdommer som vil eksperimentere med rus og selvmedisinering. Om vi skal lykkes i å beskytte disse på best mulig måte, må vi slutte å dra alle rusmidler under én kam. Vi kan og bør prioritere å holde de mest skadelige og avhengighetsskapende rusmidlene utenfor rekkevidda til søkende unge. Dette vil gjøre det mulig å tilby mer effektiv hjelp og snu en uheldig utvikling før det er for seint.

Samfunnsøkonomisk er det en no-brainer.

Unge voksne i Nederland kan fint eksperimentere med mildere rusmidler slik som cannabis og mdma, uten å komme i kontakt med belastede miljøer, og slik risikere å rekrutteres videre over på hardere stoffer.

Norske myndigheter tar et destruktivt og fatalt valg når de velger å opprettholde den livsfarlige gateway-problematikken, som sårbare unge er spesielt utsatte for.

Alle kan være enige om at ingen unge bør teste rusmidler, men kan vi ikke også være enige om å minimere konsekvensene for dem som gjør det? Vi har kastet bort nok tid og altfor mange liv.

I dag har Nederland knapt en eneste heroinavhengig under 40 år. Nesten ingen av dem injiserer lenger. 80 prosent av brukerne som får medisinsk heroin, er i jobb, har god helse og kan delta i samfunnet på lik linje med andre.

Dette er fullt mulig å få til i Norge også, men det krever handlekraft. Vi må få på plass mange og gode nok tiltak for dette miljøet nå, og fjerne problematikken fra gatene en gang for alle. Så blir kanskje våre barn de første som får lese i historiebøkene om tida da vi lot mennesker ligge på gata med en sprøyte i armen, framfor å se det på vei til skolen slik norske barn gjør i dag.

Det er en stor og krevende investering, men når vi ser på alternativet – har vi råd til å la være?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media