Rusmis-brukernes barn

Ifølge beregninger har opptil 230 000 barn i Norge en eller to foreldre med alkoholproblemer. Antallet tilsvarer ca. 20% av alle personer under 18 år her i landet.

Hva har samfunnet og hjelpeapparatet å tilby disse barna og ungdommene?

Så langt har arbeid i grupper vist seg særlig hensiktsmessig, både i Norge og internasjonalt. På denne måten får barna bekreftet opplevelsene sine. De får høre at andre ungdommer og barn har opplevd det samme eller tilsvarende som de selv, og de får snakke om og prøve ut følelsene og erfaringene i selskap med anerkjennende voksne og andre ungdommer eller barn. I tillegg ser gruppearbeidet ut til å være effektivt til å oppløse tabuer, styrke selvtillit og motvirke ensomhetsfølelse.

På A-Senteret til Kirkens Bymisjon har vi siden 1995 drevet grupper for ungdommer med rusmisbrukende foreldre. Vi har sett nytten og effekten av erfaringsdeling og gjensidig bekreftelse ungdommene imellom. Sentrale kliniske erfaringer, sammen med våre egne erfaringer, viser at det er viktig at disse barna får oppmerksomhet fra fagfelt og voksenverdenen. Vi håper å dokumentere at det å gå skikkelig inn i feltet både betyr å møte barnas og ungdommenes behov idag, og innebærer forebygging av senere vansker, både for barna selv og samfunnet.

Det har etterhvert blitt samlet mye generell kunnskap og klinisk erfaring om effekten av å vokse opp i hjem dominert av rusmisbruk. Det er selvfølgelig mange nyanser i bildet, men det er ingen tvil om det psykologisk skadelige ved denne typen oppvekst. Graden av skade henger særlig sammen med omfanget av brudd i foreldrenes eller andre viktige voksnes psykologiske og fysiske tilstedeværelse. Mange av barna opplever delvis at de voksne blir borte, delvis at de forandrer seg til noe ugjenkjennelig, kanskje til noe farlig og skremmende. Bruddene og de uforståelige endringene truer barnets opplevelse av mening, oversikt og trygghet i tilværelse og liv. Slike angstskapende opplevelser preger barna og skaper vansker som har tendens til å følge dem inn i voksen alder. På den annen side: Jo mer barnet har tilgang til voksne det kan stole på, jo mindre blir den negative effekten av foreldrenes rusmisbruk. Et annet viktig spørsmål er i hvilken grad barnet fritas for skyldfølelse for foreldrenes adferd og problemer, ved at rusmisbrukeren legger dette ansvaret på seg selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Klinisk erfaring viser at det dessverre ikke er uvanlig at også misbrukerens partner unnlater å snakke med barnet om rusepisodene. Dette skjer ut fra ønsket om å skåne barnet, eller fordi heller ikke den ikke-rusmisbrukende foreldren makter å ta barnets situasjon inn over seg. Uansett årsak: Med dette bidrar foreldrene til å tabuisere og ugyldiggjøre barnets opplevelse, barnet blir værende i et tanke- og følelsesmessig tomrom.

Den som utsettes for en slik oppvekst, vil ofte mangle tiltro til egne opplevelser. Når hendelsene i barndommen kommer opp i hukommelsen, tviler de på om de faktisk har funnet sted, og om de selv har «rett til» å ha følelser som sinne, redsel eller tristhet når de tenker på dette. Det er ikke uvanlig at følelsen av psykisk nummenhet sprer seg til andre felt av livet og blir et mønster også i øvrig følelsesliv og forhold. Fenomenet varierer fra vag usikkerhet til betydelig fremmedgjøring og uvirkelighetsfølelse, som om de ser virkeligheten på film. Dette ligner det som kan skje med mennesker som utsettes for katastrofer, også her kan det opptre en slags «filtereffekt» mot den traumatiske hendelsen. Vanligvis vil katastrofeutsatte få hjelp til å dele opplevelsene med andre, og derigjennom vinne tilbake meningen i hverdag og liv. Slik blir det vanligvis ikke for disse barna. De har, liksom katastrofeofrene, vært utsatt for skremmende hendelser, men de voksne rundt dem har ikke vært i stand til å bidra med å hjelpe til å forstå eller få mening og oversikt. I den situasjonen er det lite annet å gjøre enn å forsterke det beskyttende filteret og ugyldiggjøre sitt sinne, sin angst og sin skyldfølelse.

Heller enn å hjelpe barnet til å vinne tilbake mening og oversikt er tendensen at den voksne rusmisbrukeren søker barnets støtte for selv å få mening og oversikt i livet sitt. Barna blir på sin side gjerne svært gode til å møte den voksnes behov, og retter sine «antenner» og sin oppmerksomhet mot ham eller henne. Prisen for å drive denne «terapien» for foreldrene sine blir svært høy; barnet bruker mye energi og oppmerksomhet på dette og får lite tilbake til å utvikle seg og være barn.

I motsetning til hva man intuitivt skulle forvente, får disse barna som voksne tendenser til å skaffe seg partnere med rusproblemer. Fordi det kjente er mindre skremmende, og de har vært utsatt for så mye usikkerhet, vil de velge det de kjenner. Alkoholproblematikeren blir på et vis forutsigbar og kjent i sin uforutsigbarhet. Det egne hjelpe- og reddemønsteret er kjent uansett.

Etter vår vurdering er det avgjørende at behandlingsapparatet videreutvikler sitt fokus på barna, både for å bli bedre til å fange opp dem som trenger hjelp og støtte, og for å vite hvordan vi skal hjelpe dem vi finner. Utfordringen bør gis både til rusomsorgen, og til instanser som har ansvar for barn; skoleverket, barnevernet, barne- og ungdomspsykiatrien, pedagogisk-psykologi tjeneste osv. Det er mye upløyet mark her, både hva angår metodeutvikling og holdningsendring. Vi håper også fokus på forebygging av rusmisbruk hos ungdom, hvor viktig denne enn er, ikke kommer i veien for å se på barnas situasjon her og nå.

Til slutt, den bransjen vi representerer har et langt synderegister. Det er blitt begått, og det begås, overtramp mot rusmisbrukeren selv. Inntil nylig - og vi frykter at dette ikke bare er historie - har det vært tendenser til at betydelige overtramp gjøres også mot pårørende, både voksne og barn. De blir terapeutiske virkemidler i behandlingen av den «egentlige klienten», rusmisbrukeren. ACA, Adult Children of Alcoholics er en toneangivende brukerorganisasjon for pårørende av alkoholmisbrukere, og har innflytelse over tenkningen på feltet, både nasjonalt og internasjonalt. Organisasjonen knesetter følgende prinsipp i arbeidet med mennesker som er vokst opp med foreldrenes alkoholproblemer: «Hver ACA-gruppe har bare en hensikt: å hjelpe voksne barn av alkoholikere. Vi gjør dette ved selv å praktisere ACAs 12 trinn og ved å oppmuntre og vise forståelse for våre alkoholiserte foreldre eller foresatte , og ved å ønske velkommen og trøste andre voksne barn av alkoholikere». (Tradisjon 5 av ACAs 12 tradisjoner. Uthevelsene er våre.)

Altså mer av det samme - mer av det disse «voksne barna» har gjort hele sitt liv - «oppmuntre og vise forståelse for våre alkoholiserte foreldre». Vårt håp er at de siste rester av denne tenkningen lukes ut av tilbudet til pårørende, særlig der barn og ungdom er målgruppen. Vi må sette deres egne behov, deres egne historier i fokus, fremfor å bidra til å styrke bekymringen for og opptattheten deres av rusmisbrukeren.