Rusomsorg under lupen

«Det er ikke verdig et velferdssamfunn som Norge å la rusmisbrukere forfalle slik mange nå gjør.»

Sprøyterom

Sprøyterom kan være et bidrag til å gi misbrukerne noe av verdigheten tilbake og åpne dører ut av rusmisbruket, skriver generalsekretær Helen Bjørnøy og rådgiver Atle Holstad i Kirkens Bymisjon i Oslo.

En ny rapport fra Europarådet oppfordrer til liberalisering av narkotikapolitikken. Nederland og Sveits er forbildene. Sosialminister Guri Ingebrigtsen er ikke enig i konklusjonene og slår fast at norsk narkotikapolitikk fortsatt skal ha et rusfritt samfunn som mål. Denne ambisiøse målsetting skal være en ledestjerne i all rusomsorg. Men underveis er det viktig å se på om de tiltak vi setter inn, har den nødvendige effekt for å redusere skadevirkningene av rusavhengighet. Tiltak som primært har skadereduksjon som mål, rokker nødvendigvis ikke ved den ideelle målsetting for narkotikapolitikken.

I den senere tid har det i avisene vært ført en debatt rundt såkalte sprøyterom. Debatten har vist betydningen av å løfte perspektivet ut av sprøyterommet og opp på et nivå hvor rusomsorgen bredt sett gjøres til gjenstand for debatt. Sprøyteromsdebatten reiser flere dilemmaer som berører mange sider ved rusbehandling og rusomsorg. For å få en nyansert og utviklingsrettet debatt er det nødvendig å ta tak i alle disse dilemmaene. Hvorvidt sprøyterom er i strid med de internasjonale narkotikakonvensjonene som Norge har sluttet seg til, må avklares. Land som Nederland, Tyskland og Sveits som praktiserer bruk av sprøyterom, har vel skrevet under på de samme konvensjoner? Det er vanskelig å se den juridiske grenseoppgangen mellom sprøyterom og utdeling av gratis sprøyter. Men uavhengig av de juridiske aspekter er debatten om den fremtidige norske narkotikapolitikken like nødvendig. Noen perspektiver er særlig viktige: 1) Verdighetsperspektivet. 2) Overdoseperspektivet. 3) Behandlingsperspektivet.

Norge ligger på toppen i Europa når det gjelder overdoser. Unge mennesker, hvis vitalitet er kommet på avveie, dør på gata, i portrom, på offentlige toaletter og i ensomhet hjemme, på grunn av overdose. Ingen vil vel være uenige i at disse menneskene lever og setter sprøyter under uverdige og nedbrytende omstendigheter. Rusmisbrukere sliter med til dels store fysiske og psykiske lidelser. Hvilken annen gruppe syke mennesker ville vi i velferdssamfunnet Norge la gå til grunne slik?

I dette perspektivet vil sprøyterom, eller helserom, som kanskje er et bedre navn, kunne være et bidrag til å gi misbrukerne noe av verdigheten tilbake, innenfor en bedre og mer forsvarlig helsemessig sammenheng. I denne sammenheng bør det nå vurderes om rusfeltet bør innlemmes i helselovgivningen på lik linje med de øvrige helsetjenestene.

Knut Reinås fra Rusmiddeletaten sier i et innlegg at antall overdoser ikke reduseres med helserom. Han viser - med rette - til erfaringer gjort i Frankfurt. Nå er det nødvendigvis ikke slik at all negativ erfaring fra andre steder er direkte overførbare og vil gi samme resultater under norske forhold. Vi møtte noe av den samme argumentasjonen i forbindelse med metadonbehandling. Her henviste man bl.a. til Danmark hvor metadonbehandlingen kom fullstendig ut av kontroll. I Norge er det en forutsetning at metadonbehandlingen knyttes til et tiltaksapparat forøvrig, og hvor metadon i seg selv bare er et lite insitament til å kunne nyttiggjøre seg andre utviklende tiltak. Metadonbehandlingen i Norge er derfor i sterkere grad knyttet til det eksisterende behandlingstilbudet. Tyrili, Veslelien og Veksthuset er blant de institusjoner som har integrert metadonbehandlingen i sitt totale behandlingstilbud med gode resultater.

På tross av erfaringene fra Frankfurt er vanskelig å forstå at helserom ikke skulle virke forebyggende mot overdoser. Mange av overdosene skyldes at injeksjonen tas under svært ukontrollerbare forhold; det er den første tida etter at sprøyten er satt som er den kritiske. Tas denne sprøyten under forsvarlig oppsyn av helsepersonell og under mer verdige omstendigheter, bør dette kunne virke forebyggende mot overdoser.

Mange hevder at utdeling av gratis sprøyter, ulike typer legemiddelassistert behandling - herunder metadon - og sprøyterom viser at vi nå har gitt opp tanken om rusfrihet som mål for behandling av rusmisbrukere. Dette er etter vår mening en grov forenkling. Vi skal selvfølgelig ha institusjoner og kollektiv som arbeider med rusfrihet som hovedmål. Men all erfaring viser at dette ikke er nok for alle. Tilbakefallene er mange, all investering av økonomiske og menneskelige ressurser synes forgjeves i mange tilfeller. Misbrukeren blir oppgitt og faller tilbake, behandlingspersonell blir utbrente og leter etter noe annet å gjøre. Tilbakefallene blir ofte svært dramatiske, kanskje fordi veien tilbake blir for lang, målet for uoppnåelig, og nok et nederlag og tap legger seg på de andre.

For de rusavhengige hvor den tradisjonelle behandlingen ikke virker godt nok, kan f.eks. metadonassistanse være den ekstra forsterkning som skal til for å komme ut av den nedbrytende avhengigheten, og gi mulighet til endring og utvikling. Vi kan ikke se at denne form for behandling skulle representere et brudd med norsk narkotikapolitikk og arbeidet for et narkotikafritt samfunn. Tvert imot er dette et eksempel på en utvidelse av behandlingen som gir flere mulighet til å komme bort fra kriminalitet og prostitusjon, og som kan være en vei tilbake til et mer verdig liv.

I dette perspektivet må også debatten om helserom føres. Kan et helserom være et mulighetens sted til å begynne en endringsprosess? Et grunnlag for alle former for behandling av rusmisbrukere er relasjonsbygging. Kan helserommet være et første sted for relasjonsbygging? Dersom helserommet sees som et ledd i en kjede av tiltak, som et sted hvor et motivasjonsarbeid kan påbegynnes, som et sted som formidler håp og verdighet, kan helserommet åpne dører ut av rusmiljøet. Helserommet må derfor knyttes til andre utviklingstiltak, og ikke bare være et sted som vedlikeholder rusavhengigheten i en bedre innpakning.

Fører lavterskeltilbud, utdeling av sprøyter, sprøyterom, metadon og annen legemiddelassistert behandling til økt rekruttering til rusmisbruk? Dessverre må vi slå fast at rusmisbrukets omfang har økt dramatisk de siste årene, antall unge misbrukere øker, og nye stoffer og nye kulturer kommer i tillegg til gårsdagens rusmidler og rusmisbrukere.

Men hva denne dramatiske økningen skyldes, er det umulig å finne enkle svar på. De nye gruppene i Oslo oppholder seg ikke først og fremst ved Sentralstasjonen, men møtes for eksempel under store musikkarrangementer sammen med tusenvis av andre ungdommer. At den typen tiltak som er nevnt over skulle medføre ytterligere tilsig fra disse nye gruppene, er vanskelig å se. Ulike former for lavterskeltilbud rettes først og fremst mot de slitne misbrukerne som har prøvd behandling flere ganger, og som lever ut sitt rusmisbruk under nedverdigende omstendigheter. De nye gruppene misbrukere definerer seg ikke som avhengige i denne forstand, og vil neppe frekventere f.eks. helserom og lignende tiltak. For disse nye gruppene må det nok andre tiltak til; skole, foreldre, rusomsorg, ulike forebyggingstiltak og ikke minst de unge selv må samarbeide for å møte disse utfordringene.

Den senere tids debatt omkring sprøyterom viser nødvendigheten av en større ruspolitisk debatt i Norge. Det er ikke verdig et velferdssamfunn som Norge å la rusmisbrukere forfalle slik mange nå gjør. Mange års arbeid med rusomsorg har vist oss hvor små marginene er og hvordan tilfeldigheter kan føre til at menneskers vitalitet kommer på avveie. Men vi ser også at det kan finnes mange veier ut av misbruket, til et bedre liv. En slik utvikling er ikke uten ekstrarunder, tilbakefall og nyanserte målsettinger, men håpet om endring er noe av det mest dyrebare en person eier. Det er derfor nødvendig å utvikle et tiltaksapparat som kan møte den enkelte rusmisbruker med troverdige muligheter. Det krever mot, nytenkning - og vilje til endring - også for myndigheter og rusomsorg.