Rusomsorgen raseres ikke!

Regjeringen møter kritikk for ruspolitikken. Forrige uke kritiserte opposisjonen nedleggelse av private behandlingsplasser i Helse Sør-Øst. I mandagens kronikk i Dagbladet beklaget Frelsesarmeen at de ikke får ny driftsavtale for sine 19 arbeidsterapiplasser på gården Håpets dør.

At det er bekymring blant de som ikke får forlenget sine avtaler med Helse Sør-Øst er forståelig. Helse Sør-Øst inngår derfor nå avviklingsavtaler som garanterer at omstillingen ikke skal gå ut over pasienter som behandles på disse stedene.

Men å kjempe for rusomsorgen slik den er i dag, er å lukke øynene for de framtidige behovene på feltet. Å utelukkende kreve flere langtidsplasser, eller at alle de private institusjonsplassene skal opprettholdes, er å ønske seg tilbake til tidligere tiders standardiserte behandlingsregimer.

Regjeringen har lyttet til råd fra tilsynsmyndigheter, fagmiljøer og brukerne selv. Hovedproblemet med rusomsorgen var manglende samarbeid og helhet i tjenestetilbudet, mangelfull kvalitet, for lite forskning og behov for høyere kunnskap i fagmiljøene, og negative holdninger til personer og pårørende som lever med rusproblematikk. Det arbeider vi for å gjøre noe med. Når det i debatten ensidig fokuseres på spesialistbehandlingen og antall langtidsplasser så er ikke det å ta problemene til rusavhengige og deres pårørende på alvor!

Stortinget vedtok i vår Opptrappingsplanen for rusfeltet. Denne planen er et verktøy for at de som tilbyr hjelp og behandling skal lage gode tiltak hvor både den enkelte rusavhengiges og de pårørendes behov ivaretas. Tiltakene spenner fra forebygging til spesialisert behandling. Den gjelder til og med 2010 og for 2008 er rusfeltet totalt styrket med 125 millioner kroner. Siden 2005 er rusomsorgen styrket med om lag 350 millioner kroner. I tillegg kommer styrket spesialisthelsetjeneste og også bedret kommuneøkonomi som kommer innsatsen overfor rusavhengige og deres familier til gode. Nei, Regjeringen raserer ikke rusomsorgen!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Regjeringen har som mål å styrke samhandlingen i helsetjenestetilbudene. Dette gjelder også innen rusomsorgen. Å bidra til kvalitet i alle ledd og ikke minst i samkjøringen mellom ulike ledd i behandlingen skal styrke kvaliteten og gi rusavhengige et behandlingsopplegg tilpasset den enkeltes behov. En med alkoholavhengighet, jobb og familie har behov for annen behandling enn en gravid jente på tjue år, uten arbeidserfaring og med heroinavhengighet. Regjeringens ambisjon er med andre ord at god rusomsorg skal måles i langt mer enn antall langtidsopphold på institusjoner. Det samlede behandlingstilbudet skal være satt sammen av tilbud med ulikt faglig innhold, både polikliniske tilbud og døgninstitusjoner og god rehabilitering og oppfølging ute i kommunene der pasienter og pårørende bor. Slik sikrer vi kvalitet.

Rusomsorgen må sees i samfunnsmessig sammenheng. Stortinget er tydelig på de forebyggende oppgaver vi som samfunn har, i vårt lokale nærmiljø og som storsamfunn. Å begrense tilgjengelighet til rusmidler, skape gode oppvekstvilkår og fritidstilbud for barn og unge er viktige områder for å forebygge rusproblemer. Regjeringens ambisjon er blant annet å bryte «generasjonsarven» – at barn som opplever foreldres avhengighet, selv utvikler helseskader ved eget rusmisbruk eller psykiske plager. Her har naboer, familie og venner en viktig rolle. Og ansatte i kommunene og på sykehusene må bli flinkere til å se barna og sørge for at de får god og tidlig hjelp. Regjeringen har i år bevilget 20 millioner til tiltak og tidlig hjelp.

Rus og avhengighetsbehandling er en ung fagdisiplin. Derfor satser vi også på forskning og kompetansebygging innen fagfeltet. Forskningssenteret SERAF er opprettet ved Universitetet i Oslo. Hovedoppgaven er å forske og spre forskningsbasert viten til fagmiljøene.

Opptrappingsplanen inneholder også tiltak som skal gi ansatte i kommunene, på NAV-kontorene og i sykehusene mer kunnskap. Det kan være vanskelig for brukere og pårørende selv å vurdere hva som er det beste tiltak for akkurat dem, deres sønn eller ektefelle. Nettopp fordi avhengighet berører så mange deler av menneskenes liv, er det nødvendig at ansatte innenfor mange tjenesteområder har bred kunnskap om rus og avhengighet. Det bidrar Regjeringen til.

Uansett hvordan vi organiserer hjelpetilbudene og behandlingen, er det imidlertid den enkelte avhengige og de nærmeste pårørende som har den tøffeste utfordringen. Valg må tas, igjen og igjen. Motivasjonen må opprettholdes, man gjør seg stadig nye erfaringer – noen positive, men også noen smertefulle. Det er, til syvende og sist, den avhengige selv som må gjøre det tyngste arbeidet.

En måte å understøtte den enkelte rusavhengige og deres familier på er å være bevisste de holdninger hver enkelt av oss har i forhold til dem som lider. Dessverre vet vi at mange rusavhengige som oppsøker hjelp møtes med nedlatende holdninger, neglisjering av hvor sammensatte problemene er eller rett og slett en uhøflig opptreden.

Min oppfordring er ar vi må lytte spesielt til brukernes erfaringer: «Han så på meg som en narkoman, og ikke noe mer», sa én av dem til meg om sitt møte med en ansatt på en legevakt. Vedkommende gikk ut og fortsatte å ruse seg. Historien er ikke enestående.

Vi vet at rus og psykiatri ikke er attraktive fagområder for leger og helsepersonell. Vi vet at personer med psykisk lidelse og rusavhengighet ekskluderes fra arbeidsliv og sosiale nettverk. Da er vi kanskje ved den viktigste oppgaven, den vi alle kan bidra til uavhengig av posisjon og stilling: Vi må erkjenne at alle som søker hjelp for rusproblemer er noe mer enn nettopp en person med et rusproblem. Slik viser vi respekt for den enkelte rusavhengige!