Rusovas vitnemål

Zdenka Rusovas tegninger av svartinnhyllete silhuetter i tett, finmasket tusjstrek henger nå på hennes retrospektive utstilling i Henie-Onstad-senteret. Bildene er tegnet i Tyskland, datert 1968, og trenger ingen tittel, for de formidler med suggestiv styrke sine stumme vitnemål om den tsjekkiske skjebnevåren.

  • Rusovas reise med enveisbillett ut av hjemlandet hadde skjedd året før, med Munch og Norge som mål. Siden har hun satt sin sentraleuropeiske signatur inn i vår hjemlige kunsthistorie, og profilert seg som pedagog ved flere læresteder og som frittalende akademirektor i Oslo. I sin ungdom var Rusova en opprører mot sin høyborgerlige familie, og trodde hennes protest mot ei dominerende mor kunne kanaliseres gjennom å bli medlem av det statsbærende kommunistpartiet. Der ble hun tvert imot enda mer umyndiggjort enn innenfor familiekretsen, og ingen kan overraskes av dette i et miljø skapt av et regime som hadde virkeliggjort den dystre visjonen i Kafkas «Prosessen» fra før 20-tallet gjennom 50-åras Slansky-prosess.
  • Kunsten ble et middel til å komme ut av den ideologiske tvangstrøya, men for å muliggjøre en slik målsetning måtte Rusova «finne et bildespråk som tillot henne å tale med to tunger». Dette tvetydige språket ser man i en serie grafiske blad over temaet dressur fra slutten av 60-tallet. Den synlige scenen er med dresserte aktører fra sirkusmanesjen, men under den rissete hammen på de mer eller mindre lydige dyrefigurene rører det seg en symbolikk med samfunnskritisk brodd. Det billedmessige behovet for dobbeltkodete meldinger ledet henne også mot fjerne forgjengere innen den italienske manierismen, som eksellerte i fortegninger og blottet krisesymptomer innenfor renessansens klassiske harmonibegrep.
  • De kunsthistoriske referansene er skrellet vekk fra silhuettene i 68-tegningene, hvor Rusova syr sin smerte til taushet med tråder av tusj. Likevel la hun ikke noe varig bånd på sin energi. Da drømmene fra Dubcek-våren var ugjenkallelig sloknet og kulda fra Husaks høst hadde satt seg, begynte bestrebelsene med å forme en ny kunstnerisk identitet. For Rusova rommet norsk natur - «som var overalt» - en ustyrlighet som på sikt bidro til å forløse kreftene i de legemlige landskaper vi ser på papir. Allerede på 70-tallet foregriper hun sublime syner som fikk høykonjunktur i neste decennium. Den kroppslige karakteren i mye av 90-åras kunst strømmer gjennom streken i figurene fra 1973. Zdenka Rusova hadde reist seg etter 68.