Russefeiringen - for hvem, egentlig?

Når russefeiringen i dag favoriserer og foregår på premissene til en liten gruppe bestående av rike, hvite nordmenn, bør konseptet revolusjoneres.

«DEN BESTE TIDEN»: - Snarere enn å legge skylden på russen, må fokuset flyttes over på aktørene som produserer og tjener på at alle samfunnsrelaterte faktorer presses ut av «den beste tiden i livet», skriver artikkelforfatteren. Foto: Vegard Grøtt / NTB Scanpix
«DEN BESTE TIDEN»: - Snarere enn å legge skylden på russen, må fokuset flyttes over på aktørene som produserer og tjener på at alle samfunnsrelaterte faktorer presses ut av «den beste tiden i livet», skriver artikkelforfatteren. Foto: Vegard Grøtt / NTB ScanpixVis mer

«Hvordan har du det på skolen, du som ikke er russ?» ble jeg spurt gjennom hele tredje klasse på videregående. «Nei, jeg går jo alene og sparker grus i skolegården», svarte jeg alltid. Ikke sant, men hvis vi bruker dette bildet, kan jeg si at fra der jeg «sto og sparket grus» observerte jeg fenomenet på et par meters avstand. Nå, to år seinere, vil jeg gjøre et forsøk på å forene rollen som betrakter med litt tungt ervervet teori.

Å være russ er blitt en ettårs livsstil, som holdes i live av tradisjoner og motiveres av en tretthet overfor skolesystemet. «School is like a boner. It’s long and hard … Unless you’re drunk» lyder ei T-skjorte fra Russeservice sin katalog for 2013. Markeringen av slutten på tretten års skolegang fungerer slik som en upolitisk protest, der det hele kan ende opp som en iscenesatt framvisning av mangel på alle evner skolen i teorien skal ha bygget opp. Selv har en vært publikum til denne framvisningen siden en ble oppmerksom på verdien av russekort i barnehagen, og blir dermed så familiær med diskursen at det sjelden spørres hvem sin feiring dette egentlig er.

Mekanismene bak russefeiringen bygger på en ideologi forankret i kjønn, klasse og rase, som er dypt problematisk. Politiet, politikere og holdningskampanjer kan ikke forhindre voldtekt alene når det inngrodd i presentasjonen av den ideelle russetid ligger en estetikk hentet rett ut fra tradisjonell pornokultur. Et oppgjør må tas med systemet rundt russefeiringen som i stor grad opprettholder verdier som overflatisk inkluderer alle, men som demonstrerer et perspektiv de færreste kan identifisere seg med.

Årets katalog har undertittelen «Vær original». Men det mest framtredende aspektet med russefeiringen er nettopp hvor iscenesatt og kollektivt den er. Russeklærne blir kostymet som setter i gang et atferdsmønster som ikke tillater improvisasjon. Snarere produserer det en feiring som for å regnes suksessfull, må kopiere forrige års prestasjoner med det håp om å overgå dem. I sin framstilling av «ideal-russen» er diskursen i katalogen et avslørende eksempel på holdningene som konstrueres rundt det å være russ, og problemene de skaper i sitt møte med virkeligheten.

Under overskriften «Snekker Unisex» holder to russegutter en russejente mellom seg som vifter med bena. På sidene med strykemerker, er budskapet så sexistisk og inngrodd i kulturelle fordommer knyttet til menn og sex at det skal lite til for å innse hvor sterkt begge kjønn diskrimineres. Sammen med bruken av kvinnekroppen som objekt, er dette er en framstilling som vil få reelle konsekvenser for jenter. Ironisk nok, et merke for dyrebeskyttelse har teksten «Real men are kind to animals». Etter flere merker som presenterer kvinner som bruksvare for menns nytelse, framstår dyreengasjementet som temmelig useriøst.

Russeknutene reflekterer til en viss grad denne sjargongen, med knuter som «Si ‘nei takk’ til alle du møter i løpet av en time, som om de er prostituerte». Denne knuten ligger nedfelt i historiske, patriarkalske normer. Et annet aspekt med feiringen er graden økonomisk forbruk spiller inn i det som av karakteren Alexander i tv-serien «Kongsvik videregående» kaller «den feteste tiden i livet». Kommersialiseringen har skapt et marked hvor store selskap som Russeservice får monopol på hva som betegnes som en suksessfull feiring. Sosiale forskjeller oppheves ikke av at alle går kledd i samme russebukse, men glatter over at den enkeltes feiring vil bli et resultat av de økonomiske ressursene en har til rådighet.

Alle modellene i katalogen er hvite og veltrente, der de forførende fronter norsk flagg-symbolikk. Katalogens siste bilde viser en russ som holder et stort norgesflagg og har den ene foten plassert over en gjeng bevisstløse russ. Det visuelle uttrykket er tydelig inspirert av revolusjonsscenen fra Les Misérables. Bildet glamoriserer ungdom som har ofret seg for en livsstil som favoriserer gruppementalitet og rollespill.

Russefeiringen er for alle (og det skal den være), men når den i dag favoriserer og foregår på premissene til en liten gruppe bestående av rike, hvite nordmenn, bør konseptet revolusjoneres. Selv om ideologien sjelden er til stede i den faktiske feiringen, kommer den til overflaten på russetreffene. Men snarere enn å legge skylden på russen, må fokuset flyttes over på aktørene som produserer og tjener på at alle samfunnsrelaterte faktorer presses ut av «den beste tiden i livet». Hvis ikke må russen selv ta til barrikadene. Da blir jeg gjerne med.

ARTIKKELFORFATTER: Elise Dybvig Søreide. Foto: Christine Urdal
ARTIKKELFORFATTER: Elise Dybvig Søreide. Foto: Christine Urdal Vis mer