FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

HELGEKOMMENTAR om satire FRA KNUT NÆRUM:

Russen er ikke for voldtekt, de vil bare provosere alle som ikke er unge og kåte og fulle og i rød uniform

Mange mennesker vet tilsynelatende ikke hva satire er. Enten er de sleipe og later som, eller så har de misforstått.

Satire har en lang, stolt og selvgod historie. Det er en form for humor som ifølge mange er både bedre og mer nødvendig for samfunnet enn vanlig humor. Satiren forutsetter nemlig at både satirikeren og publikum følger med i nyhetene. De som leser en avis og hører på Dagsnytt 18 er ikke bare konsumenter, de er også engasjerte medborgere. Publikums latter er bekreftelsen på at satirikeren er treffsikker og publikum opplyst.

Det er en form for humor som styrker samholdet i gruppa ved å latterliggjøre alt som bryter med gruppas verdier. Den håner øvrighetspersoner når de blir for dumme, grådige, ufølsomme osv. Vanlig humor plager ingen, men satire er humor som noen (dumme, grådige eller ufølsomme øvrighetspersoner) vil at du ikke skal høre, siden den påpeker og avslører deres dårlige egenskaper.

Når satire ikke viser seg i form av en vits, ikke engang et forsøk på en, slutter den å være satire. Likevel leser vi stadig oftere om mennesker som har sagt noe tankeløst eller kynisk eller bare drøyt, deretter får kritikk og forsvarer seg med at det bare var satire. Disse menneskene har enten ikke forstått hva satire er, eller så forsøker de å gjemme seg bak begrepet, lik en gutt som kaster stein på voksne han ikke liker og roper «lufta er for alle». Eksemplene er mange.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En Youtuber beskyldte en Youtube-stjerne for å ha begått grove straffbare handlinger. Youtube-stjernen anmeldte Youtuberen for ærekrenkelser, saken havnet for retten og Youtuberen forsvarte seg med at det var satire. Oslo tingrett har slått fast at det var det aldeles ikke.

Russelåtprodusenter og russ forsvarer voldtektsteknoen sin på to måter: For det første med at tekstene ikke betyr noe, for det andre med at de er satiriske. Bare en av delene kan stemme. Dessverre for russen har ingen av argumentene noen troverdighet. Tekstene er ikke satire, og de betyr en hel del. De er en provokasjon på linje med punkernes hakekors. Punkerne var ikke nazister, men de ville terge alle som ikke var punkere. Russen er ikke for voldtekt, de vil bare provosere alle som ikke er unge og kåte og fulle og i rød uniform. Som om musikken deres ikke var provoserende nok uten tekst.

Mange er nysgjerrige på russelåttekstene i 2018, den første våren etter #metoo – om de kommer til å være tilpasset et høyere nivå av bevissthet omkring sex og samtykke, eller om de vil gå i motsatt retning og klinke til med mer breial propaganda for seksuelle overgrep.

Ap-rådgiver Anne Odden la ut et bilde av Ap-politikeren Leif Sande på en intern Snapchat-gruppe med teksten «Fin blink for en Magnum 44 på neste stortings-SFO». Da dette ble kjent utad, forklarte Odden at meldingen kun var ment for noen få og at hun nå så at det var en svært dårlig spøk. Ingen tror at Odden ønsker noen skutt, men i dette tilfellet fremstår hatet så sterkt at det tapper meldingen for eventuell humor.

I desember sluttet ARK og Tanum å selge brettspillet «Politisk ukorrekt», da det kom fram at det inneholder svarkort med tekster som «Å sykle naken gjennom barnehagen med Nugatti på tissen» og «Barn med kreft i rumpa». Den tredje store kjeden, Norli, fortsatte salget og ble hyllet på nett for at de ikke «sensurerer satire». Men det Norli egentlig lot være å gjøre, var noe helt annet. De unnlot å ta på seg voksenrollen og, på andres vegne, skille mellom det anstendige og det uanstendige.

Det fins en mulig forklaring på hvorfor ellers opplyste mennesker setter likhetstegn mellom satire og hets/provokasjon/overtramp, enten de forsøker å lure Oslo tingrett eller kun lurer seg selv. De har sett på virkningen av satire og gjort en Erasmus Montanus-aktig feilslutning. «Noen har blitt krenket, altså er alt som krenker å regne som satire.»

Å bli utsatt for satire kan være en straff. Ikke bare sosialt, til og med juridisk. Dette ble slått fast av rettsvesenet – igjen i Oslo tingrett, som åpenbart er stedet for satirerelatert jus – i 2003, da en investor fikk to måneder av en fengselsdom for innsidehandel omgjort til betinget. Årsaken var belastningen ved «raljering med tiltaltes person i underholdningsprogrammer på TV». Gapestokkaspektet fører til en liknende feilslutning: «Satire kan skape belastning, altså må enhver uthenging være satire.»

Det er fort gjort å gå seg vill i begrepene, ikke minst når utskjelling, løgn og trolling har tatt veien fra kommentarfeltene og inn i Det hvite hus. I programmet The Colbert Report spilte komikeren Stephen Colbert rollen som reaksjonær tulling. Det er for mye å håpe at Donald Trump snart skal innrømme at alt har vært et eneste langt stunt. Noen satiriker er han dessverre ikke.