Russerfangene i Norge

I Botn var forholdene særlig grusomme fra sommeren 1942 til mai 1943. I dette tidsrommet var fangevokterne norske.

En sjelden gang «popper de opp», disse russerfangene som var i Norge under siste krig. Sist skjedde det i Dagbladet 1. juli i forbindelse med en ny påtenkt film av Knut Erik Jensen. Det er gledelig at fangene ikke glemmes. Det er flere grunner til at deres skjebne er kommet i bakgrunnen, en helt sentral skyldes det faktum at de fleste fangene befant seg i deler av landet som ligger langt fra Løvebakken, Blindern og Akersgata. Men mest savnes innlegg som setter fangeproblematikken i en større historisk kontekst.

Historien om de russiske krigsfangene i vårt land kan i kortform - grovt og forenklet - settes i tre blokker. Den ene knyttes til Østfronten, den andre til hvordan, hvor og hvorfor fangene kom til Norge, den tredje til repatrieringen sommeren 1945.

22. juni angriper Hitler Sovjetunionen, og etter kort tid er et meget stort antall sovjetsoldater i hans hender. Det er store tall det er snakk om. Den tidligere assisterende direktør for Sovjetunionens sentralarkiv, oberst Ivan Yaroshenko, berettet i 1990 at totalt 5734528 sovjetborgere falt i tyskernes hender. Av disse omkom rundt tre millioner i fangenskap, en stor andel ble borte høsten 1941. Det tyske Wehrmacht setter fangetallet noe lavere - 5,16 millioner. Til sammenligning var det gjennom hele krigen totalt 235473 britiske og amerikanske krigsfanger under tysk kontroll.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fra Stalin kom ingen støtte, i dagsordre 270 fra 16. august ble fangene - og deres familier (!) - kalt landsforrædere. Slik kunne en totalitær diktator opptre.

Krigen tok en annen retning enn det tyskerne hadde forventet. Den ble en langdryg affære hvor ressurser ville bli helt avgjørende. Flere tyskere måtte til fronten, mangelen på arbeidskraft også i okkuperte områder ble prekær, krigsfanger og tvangsdeporterte måtte fylle hullene. Sammen med store tyske investeringer i Norge i form av jernbaner, veier og forsvarsverk danner dette bakteppet for hvorfor sovjetfangene kom hit, primært med skip fra Polen. Og tyskernes grundighet fornektet seg ikke. Wehrmachtsbefehlhaber i Norge hadde egne «Transportoffiziere» som fra juli 1941 og til desember 1943 førte månedlige lister over krigsfangetransportene. I 1941 kom 3253 fanger hit, året etter er tallet økt til 19556, ved utgangen av 1943 settes tallet til 442137. Så slutter denne kilden sitt virke. Året etter, i 1944, er tyskernes tall 63486. I 1945, også en tid etter 8. mai, svinger tallet, og på alle sider, også norsk og vest-alliert, er det stor usikkerhet, man anslår mellom 60000 og 87000.

Russerfanger, populært kalt, fant man overalt i Norge. Antallet leirer var ingen konstant størrelse, noen kom, andre ble borte. Men hovedtyngden av russerfanger var i Nord-Norge, Nordland var fangefylket nr. 1. I området fra Mo til Fauske lå leirene tett i tett. Bildet av forholdene i leirene, slik vi kjenner dem beskrevet av eksempelvis professor Leiv Kreyberg, lederen for repatrieringsarbeidet i Nordland sommeren 1945, er det samme triste som vi møter i fangeleirer fra andre land. Det er mange syke og svake fanger, de sanitære forhold er forferdelige, mange fanger er blitt rått behandlet. Imidlertid, ikke alle leirer var like. Noen, eksempelvis leiren i Kalvik i Salten, fremstilles som en ren mønsterleir med friske fanger og god tilgang på mat fordi en human tysk kommandant hadde sørget for forsyninger. Leirforholdene var betinget av kommandanten, og ikke alle tyske kommandanter var sadister.

Russerleirene beskrives ofte som dødsleirer. Dette er en tvilsom generalisering. Krigsfangeleirene var ikke dødsleirer i betydningen Auschwitz eller Sobibor. Noen leirer som den i Beisfjord ved Narvik og den i Botn i Saltdalen, kan kanskje beskrives som dødsleirer. Her ble massakre gjennomført, men de rammet serberfanger hardere enn russere. I Botn var forholdene særlig grusomme fra sommeren 1942 til mai 1943. I dette tidsrommet var fangevokterne norske - da tyskerne overtok i 1943, ble forholdene bedre. Men selv om det er viktig ikke å overdrive råskapen i form av å fremkalle Auschwitz-bilder, så må det understrekes at russiske fanger (og jugoslaviske, som var langt færre i antall) levde i meget strenge fangeregimer og at rundt 15000 av totalt 100000 fanger av sovjetisk opprinnelse i Norge under krigen, døde. Disse forferdelige tall til tross, dødsraten for russerfangene i Norge er lavere enn i mange andre land. Og de overlevende skulle hjem.

Repatrieringen av sovjetborgerne var en alliert operasjon. Under planleggingen av invasjonen i Normandie i 1944 blir de vest-allierte gradvis klar over det store antall russere som befinner i de ulike tyske rekkene. De kontakter derfor i mai 1944 Sovjets utenriksminister Molotov for å høre hva sovjetmakten vil gjøre. Molotov svarer kjapt. Han avviser hele problemstillingen, det er knapt en eneste russer i noen form for tysk tjeneste. Men virkeligheten kan ikke bortforklares med ideologisk tungetale, tre måneder senere har pipen fått en annen lyd; nå krever Stalin alle sovjetfanger sendt hjem. 11. februar 1945 ble det på Jalta inngått en repatrieringsavtale mellom Sovjet, Storbritannia og USA, som fastslo at alle krigsfanger skulle sendes hjem.

For Norges del ble dette ansvaret lagt på lederen for de allierte styrkene som kom hit etter frigjøringen, general sir Andrew Thorne. Men Thorne manglet folk, og i mange områder i vårt land måtte mye av arbeidet med å sikre leirene, ordne vakthold, skaffe mat, medisiner og klær, sette opp leirledelse og forberede repatrieringen og mye annet overføres til nordmenn, særlig folk med bakgrunn fra Hjemmefronten. Dette var tilfellet i Nordland, der Leiv Kreyberg ble sendt som representant for de allierte for å forberede repatrieringen. Han innså nesten umiddelbart at han måtte stole på lokale norske krefter.

Repatrieringen fra Norge finner sted fra 13. juni til 26. juli. En avtale mellom Thorne og russernes leder for tilbakesendingen, general Ivan Ratov, blir inngått 10. juni. Fangene skal sendes tilbake med båt og tog. 17270 friske og 1582 syke sendes med skip fra Nord-Norge til Murmansk. 64070 friske og 1429 syke går med tog via Sverige. Totalt går det fra 13. til 26. juni tre tog, ett fra hver av byene Narvik, Trondheim og Oslo. Hvert tog tar 800 fanger. Så økes togtallet til fem, med to tog hver dag fra Narvik og Oslo. Togene går til de svenske byene Gävle, Sundsvall og Luleå. Derfra fraktes fangene med skip til Finland og videre til Sovjetunionen.

Samlet beretter de allierte at 84351 ble sendt hjem. Tallet kan være litt usikkert, det er feil i noen førte lister. Men hjem skulle de, og hjemkomsten var ikke hjertelig.

Fangene var av Stalin blitt stemplet som forrædere. En nordmann som satt tretten år i gulaget, Osvald Harjo, fortalte meg at han møtte på tidligere krigsfanger og at de ble sett ned på og behandlet deretter. En del fant sin død, ikke i tyske, men i sovjetiske leirer i sitt eget fedreland som de hadde kjempet for. Men nyere tall tyder på at ikke alle ble sendt til gulaget, kanskje var det «bare» 20 prosent av «våre» russere som kom dit. Men de ble forhørt, stemplet og ublidt behandlet. Også deres etterkommere fikk merke sovjetstatens ubegrunnede vrede.

Om vi sammenligner med hvordan vi mottok våre fanger fra Tyskland, er kontrasten slående. Våre var - og er - helter, i Sovjetunionen var de forrædere. Det er nær lysår i forskjell i menneskesyn og menneskeverd, den vesentligste årsak til dette ligger i Stalins folkemorderiske diktatur. Det er gledelig at russerfangene ikke glemmes. I månedsskiftet mai/juni ble det i Narvik avholdt den første større konferanse om russerfangene i Norge. I Rognan har lokale gode ildsjeler etablert et eget museum. Ved Universitetet i Tromsø skrives en doktoravhandling om emnet, og på Universitetet i Bergen er det levert et par solide hovedoppgaver. Det er viktig at vi således minnes russerfanger i vårt land, hvorfor de var her, hvordan de ble behandlet og repatriert og ikke bare i tidvise - skjønt de er velkomne de også - tabloide «pop-ups».