Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Russerne kriger ikke mot terror

Russland har lyktes i å legitimere sin militærkampanje i Tsjetsjenia ved bruk av trusselen om terrorisme.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Siden 11. september har menneskerettighetsbruddene økt i Tsjetsjenia. I samme periode har vestlige ledere kappes om å omfavne russernes «antiterror-operasjon» i Tsjetsjenia. Siden 1999 har russiske myndigheter bevisst unngått ordet «krig». Dermed fraskriver de seg ansvar for russiske soldaters brudd på menneskerettighetene. Russland har lyktes i å legitimere sin militærkampanje i Tsjetsjenia ved bruk av trusselen om terrorisme.

Siden 1999 har 80000 russiske soldater vært utstasjonert i Tsjetsjenia, hvorav fire tusen er drept. Ifølge russernes egne tall er 11000 av 16000 tsjetsjenske opprørere tatt av dage. Tre ganger så mange sivile har blitt drept og omtrent 250000 internt fordrevne tsjetsjenere (IDPs) er på flukt. Folketallet er på omtrent 630000. Dette ligner mer på krig og ingen kortvarig anti-terroristoperasjon. Den blodige krigen utkjempes uten reelle fronter, og interne konflikter florerer både på russisk og tsjetsjensk side.

En fersk rapport fra den norske Helsingforskomiteen viser at bruddene på menneskerettighetene i Tsjetsjenia har økt siden midten av september. Russiske militære har i sin jakt på tsjetsjenske opprørere intensivert sine såkalte mop-up-operasjoner i tsjetsjenske landsbyer. Disse består i at tsjetsjenske «bojeviki» - krigere - utplyndrer landsbybeboerne. Neste dag kommer russiske soldater som dreper, voldtar eller «bare» kidnapper landsbybeboere som straff for deres «støtte til opprørerne». Rapporten indikerer at russiske styrker samarbeider med «bojeviki», det vil si unngår hverandre med hensikt, slik at begge grupper kan plyndre og utnytte sivilbefolkningen. Likevel er det all grunn til å tro at russiske soldaters overgrep mot sivilbefolkningen er vesentlig mer systematiske og av større omfang enn de tsjetsjenske.

Menneskerettsorganisasjoner som Human Rights Watch, Amnesty, Leger uten grenser, Fysikere for menneskerettigheter og den russiske gruppen Memorial kan dokumentere lignende bruk av systematisk vold (massegraver etc.) mot sivilbefolkningen. Denne utføres hovedsakelig av russiske soldater.

En av de mest fryktede torturmetodene kalles «Maskhadovs telefonsamtale», hvor russiske soldater spør fangen om han/hun har lyst til å ringe president Maskhadov. Med føttene i vann får offeret strømførende elektroder i ørene, fingrene og andre kroppsdeler. De som overlever er heldige.

Sivile som har gitt medisinsk hjelp til sårede tsjetsjenske militære har blitt fengslet. Arrestasjonene er i direkte konflikt med den første Genhve-konvensjonen artikkel 18, som sier at «ingen skal bli forulempet eller dømt for å ha pleiet sårede eller syke stridende». Artikkel 3 legger til at disse reglene også er gyldige i interne, væpnede konflikter.

Russerne hevder at siden de ikke utkjemper en krig, er Genhve-konvensjonene ugyldige. Dette er et vanlig synspunkt i interne konflikter, ifølge Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC). Organisasjonen har derfor satt opp en sjekkliste for å se om landet virkelig er i krig. Genhve-konvensjonene kan ikke anvendes hvis konflikten er et uorganisert, kortvarig «bandittopprør». Dersom «opprørspartiet» organiserer militære styrker på et bestemt territorium med det formål å opprette en alternativ stat, og hvis myndighetene må bruke militær makt for å bekjempe opprørerne, er Genhve-konvensjonene gyldige. Dette passer på Tsjetsjenia-konflikten. Det kan derfor argumenteres for at Russland er juridisk bundet av Genhve-konvensjonene, som Sovjetunionen underskrev i 1949 og ratifiserte i 1954.

I 1994- 96-krigen, som krevde omtrent 90000 menneskeliv, var den russiske militæroperasjonen ikke tilstrekkelig juridisk definert. Dette førte til at både soldater og befolkningen ikke trodde de kjempet en «god» kamp i Tsjetsjenia. Russiske myndigheter har derfor lagt spesielt vekt på at 1999-krigen i Tsjetsjenia samsvarer med russisk lov. Det har skapt et paradoks. Genhve-konvensjonene er en del av folkeretten, og den russiske konstitusjonen anerkjenner folkeretten: hvis en internasjonal avtale av Den russiske føderasjon betinger andre regler enn de som loven betinger, skal den internasjonale avtalens regler være gjeldende, (kap.1, art.15). Dermed må Russland følge Genhve-konvensjonene og ta ansvar for russiske soldaters brudd på menneskerettighetene i Tsjetsjenia.

Det er heller ikke klart at tsjetsjenske opprørere er terrorister. Den russiske straffeloven, artikkel 205, definerer terrorisme som «eksplosjoner», brann eller andre handlinger som setter folks liv i fare, store eiendomsødeleggelser og andre handlinger som utgjør fare for offentligheten, og trusler om å utføre nevnte handlinger. Denne paragrafen ble brukt på tsjetsjenerne som i 1999 ble beskyldt (de skyldige er ikke tatt) for å stå bak bombeeksplosjoner i Moskva og andre byer, og var den direkte foranledningen til russernes innmarsj i Tsjetsjenia. Mye av det de tsjetsjenske opprørerne har gjort, faller ikke under den juridiske definisjonen av terrorisme. Det er heller trolig at andre deler av straffeloven som handler om kidnappinger, sabotasje og vinningskriminalitet er mer relevant for de tsjetsjenske opprørernes handlinger.

Hvorfor er det ikke større fokus på krigen og menneskerettighetsbruddene? For det første har ofrene i Tsjetsjenia ikke noe klart definert ansikt verken i russisk opinion eller i Vesten. Man greier ikke å skille mellom banditter og sivile. Hvorfor ikke? Til forskjell fra 1994- 96-krigen har russiske myndigheter tatt kontroll over mediene, samt opprettet et eget informasjonssenter «rosinformtsentr» om «antiterror-operasjonen» i Tsjetsjenia. Bare noen få modige journalister har gått imot den rosenrøde, offisielle versjonen. Men også krefter innad i det militære har forsøkt å samle bevis på russiske styrkers overgrep på sivile. 17. september i år var journalist Anna Politkovskaja, som fikk den europeiske menneskerettsprisen for sine reportasjer fra Tsjetsjenia, i Grozny. Der viste general Postnjakov henne et omfattende bevismateriale som kommisjonen han var leder for hadde samlet inn. Kort etterpå ble helikopteret kommisjonen satt i skutt ned over Grozny. Offisielt falt skylden på tsjetsjenske opprørere, men ifølge Politkovskaja hadde russiske militære full kontroll med byen den dagen. Kort etter ga den russiske militæretteretningen (GRU) Politkovskajas redaktør beskjed om at hun for sin egen sikkerhets skyld burde holde seg hjemme. Avisen ville få unngjelde hvis den opprettholdt kontakten med henne.

For et land i krig er det uhyre viktig å overbevise opinionen om at voldsbruken er tvingende nødvendig. Når «vi» skal påføre fienden lidelser er det viktig å fjerne de mentale sperrer som muliggjør voldsbruken. Ved å opprettholde et ondt eller vagt bilde av fienden, for eksempel med ordet «terrorist», blir det lettere å gjøre ham upersonlig og ansiktsløs. Eller sagt med dikteren Sam Keens ord (i Rune Ottosens oversettelse): «Når ditt bilde av fienden er komplett vil du bli i stand til å drepe uten skyldfølelse, slakte uten skam.»

Vesten må ikke godta russernes «antiterror-operasjon» i Tsjetsjenia og menneskerettsbruddene, som har økt siden 11. september. Dette er en undergravelse av folkeretten, samt russisk ansvarsfraskrivelse for grove menneskerettighetsbrudd. Norge må gjøre det helt klart at vi ikke tolererer den slags oppførsel fra et av våre naboland.

Hele Norges coronakart