Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Russisk hjerteknuser

Lille Mischa Philipchuk alene er verdt kinokvelden. I «Tyven» spiller han guttungen Sanya med en så naturlig innlevelse at det må gå rett i alles hjerter. For øvrig en film å ikke gå glipp av.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Pavel Chukrais Oscar-nominerte, meget vakre og medrivende drama forteller historien om tre menneskers skjebne i etterkrigstidas Sovjetunionen. Det berettes klokt og hjertevarmt, på en måte som lar oss få et innblikk i hvordan et plaget folks nære fortid har preget etterfølgende generasjoner.

Hvem er han?

Sanya reiser med sin unge mor Katya (Ekaterina Rednikova) for å finne et sted der de kan finne hjem og jobb. På toget treffer de soldaten Tolyan (Vladimir Mashkov), som straks tiltrekkes av Katya. Motvillig må gutten finne seg i at de slår seg sammen med den sjarmerende mannen, som straks vil at barnet kaller ham far og utøver streng autoritet over mor og barn. Sanyas forhold til Tolyan blir svært ambivalent. Og hvem er han egentlig?

En opplevelse

Soldaten og hele historien ses fra guttens synsvinkel. Hadde Mischa Philipchuk vært amerikansk, ville vi garantert fått se ham i den ene Hollywood-produksjonen etter den andre. Han har et blikk og et minespill som rommer hele verdener, en naturlig replikkføring, stor tilstedeværelse - et helt usedvanlig talent. Resten av besetningen er ikke dårlig, den heller. Mashkov er ganske besnærende som Tolyan, mannen som så å si gir med den ene hånden og tar med den andre i denne tragiske skildringen. Pavel Chukrai går tett på sine personer, samtidig som han gir oss en helhet av sult, elendighet og frykt i en epoke og et land vi alle forholder oss til.

Men «Tyven» er også full av medmenneskelighet. En opplevelse.