Russisk krise - norsk taushet

De russiske nikkelgruvene ved norskegrensa er i ferd med å tømmes. 40 000 mennesker har trusselen om arbeidsløshet og fattigdom hengende over seg. Nordmennene, som viste et voldsomt engasjement for å redusere nikkelutslippene, er nå tause.

Kampene for å bevare arbeidsplassene ved A/S Sydvaranger i Kirkenes varte i mange år. Den sterke og fryktede fagforeningen Nordens Klippe sloss med ryggen mot veggen, og krevde fortsatt gruvedrift selv etter at dagbruddet var «uttømt». Norske medier fulgte dramaet på kloss hold, noe som utvilsomt tvang myndighetene til å støtte Sør-Varanger-samfunnet med milliardbeløp.

Nå gjentar historien seg på russisk side av grensa, med femdobbelt omfang. Men denne gang er både myndigheter og media tause. En av årsakene er at ingen vet hva kapitalistene i Moskva og Norilsk akter å gjøre med gruvene og samfunnene ved norskegrensa. Resultatet er en voldsom rykteflom og spekulasjoner om hva som kan komme til å ramme 40 000 mennesker øst for Pasvikelva. Likevel er det interessant å konstatere at den forestående gruvekrisa er godt kjent blant norske konsulenter, ingeniører, økonomer og politikere. Enda mer interessant er det at de forholder seg tause overfor norsk og russisk offentlighet. Men verst av alt: Journalister som har skrevet om forholdene beskyldes for å sverte det norsk-russiske samarbeidet og å bedrive sensasjonsmakeri.

Situasjonen for nikkelverkene er denne: Det kjempestore dagbruddet ved Zapolyarny, noen kilometer øst for norskegrensa, er i ferd med å nå bunnen. Det er et ugjendrivelig faktum. Nøyaktig samme skjebne som rammet A/S Sydvaranger, innhenter nå det tidligere storkonsernet Pechenga-Nikel. Som i Bjørnevatn er det store mengder verdifull malm under jorda, der dagbruddet ligger. Men for å få ut disse rikdommene, må det bygges underjordiske gruvesjakter med tilstrekkelig kapasitet til å heise opp malmen. Det er en langt mer komplisert teknologi, som det koster flesk å utvikle. Ei underjordisk gruve i Zapolyarny er beregnet å koste rundt 300 millioner US-dollar.

Dersom gruvedrifta i Zapolyarny og Nikel ikke skal stanse helt, må ei underjordisk gruve være i drift den dagen dagbruddet er «tomt». Det betyr at pengene til å bygge denne for lengst burde vært på bordet. Russerne hevder de kan drive 6- 7 år med malm fra dagbruddet, men vestlige geologer tror tida er knappere. Allerede for en del år siden opererte russerne med 6- 7 års varighet for dagbruddet. Levetiden er avhengig av malmuttaket, og dersom det reduseres, kan driftsstansen utsettes. Driften kan også forlenges ved at de ansatte ikke får lønn, og at regningene til strøm, transport mv. får ligge ubetalte. Uansett: For hvert tonn malm som tas ut av dagbruddet, rykker dommedag nærmere for menneskene i denne delen av Barentsregionen.

Hvor finnes så pengene til å bygge underjordsgruve?

Den russiske nikkelindustrien har potensial til å tjene store penger på å selge nikkel til verdensmarkedet (der prisene for øyeblikket er gode). Slik sett burde kapitalinteresser både i Russland og i Vesten står klare til å investere i nye og moderne gruveanlegg. Men så enkelt er det selvsagt ikke. Det er gigantkonsernet Norilsk-Nikel i Norilsk i Sibir som eier smelteverkene nær Norge, selv om de har fått noe friere status. I Norilsk er problemene minst like store som i Nikel, og både eiere og myndigheter skifter hatter i raskt tempo. I tillegg gjør industrien en serie krumspring for å slippe unna skatt og gammel gjeld. Det gjør situasjonen mildt sagt uoversiktlig. Men det foreligger ingen signaler om at Norilsk-Nikel vil investere i underjordisk gruvedrift ved Norge. Tvert imot. En langsiktig investeringsplan fram til år 2007 inneholder ingen midler til underjordsgruve i Zapolyarny.

Hva så med vestlig hjelp? Representanter for gruveanlegget i Zapolyarny har sagt at de vil vente med en storstilt ombygging av nikkelverket i Nikel, og heller bruke penger på å ruste opp gruvene. Det kan de ikke gjøre, dersom de ønsker penger fra vest. Verken Den nordiske investeringsbanken (NIB) eller andre er innstilt på å bruke penger på gruveindustrien i Russland, dersom ikke utslippene reduseres vesentlig. Dermed er også den vegen blokkert. Selv forsikringer fra statsminister Kjell Magne Bondevik og president Clinton om hjelp til et kriserammet Russland vil neppe hjelpe dersom hundretusenvis av tonn med svovel fortsatt skal velte inn over Norge hvert eneste år i uoverskuelig framtid.

På det norske statsbudsjettet gjenstår 270 millioner kroner (av en bevilgning på 300 mill.) og venter på at russiske og norske entreprenører skal gå i gang med å bygge om nikkelverket i Nikel. Slik situasjonen er nå, kan vi risikere at beløpet fortsetter å skrumpe inn til fordel for konsulenter og andre tvilsomme velgjørere, mens nikkelverket ufortrødent spyr ut sine giftskyer og gruvene tømmes.

NIB er pr. dags dato kun involvert i planene om å «rense» nikkelverket. Og det finske gruvekonsernet Outokumpu OY, som mange satte sin store lit til, er ute av bildet som medspiller for nikkelverkene.

Og mens dagene går, fortsetter lederne for nikkelindustrien i Nordvest-Russland å forsikre folket om at alt går godt, med stilltiende samtykke fra nordmennene.

Men alt håp er ikke ute. Det finnes som nevnt store malmreserver langt nede i fjellet. I tillegg slippes store verdier ut av fabrikkpipene. Vanadium, platina og andre edle metaller for over 70 millioner dollar går bokstavelig talt opp i røyk hvert år. Ved modernisering av verkene og utbygging av underjordsgruver, kunne våre russiske naboer gå lyse tider i møte. Men det krever altså formidable pengesummer. Og det forutsetter i det minste at deres ledere satser på andre strategier enn å unngå offentlighetens oppmerksomhet om sine disposisjoner.

Vestlige politikere, som gjerne framhever sin innsats i Barents-samarbeidet, har en jobb å gjøre ut over å skåle for de vellykkede prosjektene i regionen. Om det skulle gå så galt at 40 000 mennesker ved norskegrensa rammes av ytterligere arbeidsløshet, vil det regionale samarbeidet ha langt mer plagsomme problemer å stri med enn å holde journalistene på armlengdes avstand.

Både våre nære naboer og vi har krav på å få vite hvilken skjebne som venter titusenvis av mennesker. Hvis nikkelindustrien ved norskegrensa skulle stanse, er Norge kvitt et stort miljøproblem. I stedet vil vi ha et politisk, sosialt og moralsk problem som ikke vil kunne løses med noen millioner kroner til rensetiltak.