Russisk litteratur med ny selvtillit

NORDMENNS BILDE

av Russland og russere er, kanskje i større grad enn av noe annet land og folk, nettopp formet av litteraturen. Svært mange nordmenn kan sin Tolstoj og Dostojevskij på rams, uten å kjenne navnet på en eneste nålevende russisk forfatter.

Til tross for at Russland er et av Norges naboland oversettes det nemlig forsvinnende lite russisk samtidslitteratur (her definert som litteratur skrevet etter 1991) til norsk. Antallet slike utgivelser det siste tiåret kan faktisk telles på en hånd. Det er verdt å legge merke til at situasjonen den andre veien er en helt annen. Et søk i Nasjonalbibliotekets database gir rundt 30 treff på norsk litteratur fra samme periode i russisk oversettelse.

Noe av grunnen til de fåtallige oversettelsene til norsk ligger nok i at det i de første årene etter Sovjetunionens oppløsning ikke ble utgitt så mye ny litteratur av høy kvalitet. «Gjenoppdagelse» av ukjente verker av kjente forfattere stjal dessuten mye av oppmerksomheten. Mange verker som tidligere bare var blitt gitt ut som «samizdat», hjemmelagete kopier distribuert i vennekretsen, eller som tidligere kun hadde blitt utgitt i sterkt sensurerte utgaver, ble nå utgitt og omtalt offentlig. Noen slike eksempler kom også på norsk, som Platonovs «Anleggsgrøften» fra mellomkrigstiden, først utgitt i glasnostperioden. Romanens norske utgave kom i 1997.

MYE AV

den litteraturen som ble skrevet rundt 1990 har dessuten fått ord på seg for å være «Tsjernukha», et nedsettende ord som betyr noe sånt som svartmalende, fatalistisk sosialrealisme. Det russiske publikum gikk lei av denne depressive genren og kjøpte heller triviallitteratur oversatt fra engelsk, som butikker og kiosker snart var overfylt av. Etter en tid ble det også stadig flere russere som skrev innen disse genrene. Typisk nok er et av de få eksemplene på russisk samtidslitteratur på norsk Boris Akunin. Hans detektivhelt Erast Fandorin er solid representert med hele tre titler.

For å få litteraturen til å blomstre kreves en god infrastruktur. Forlags- og bokhandlerstrukturen brøt mer eller mindre sammen etter den økonomiske omleggingen etter 1991. Tradisjonelt hadde bøker vært meget billig i Sovjetunionen. Etter omleggingen forsvant subsidiene, og kostnadene økte dramatisk, mens bokprisene ikke steg nevneverdig. Lenge kostet det mer å kjøpe seg en Snickers enn en gjennomsnittsbok - begge deler til salgs i de store bokhandlerne. De siste års økonomiske vekst har imidlertid gitt seg utslag også i bokmarkedet, og det gis i dag ut og leses mer skjønnlitteratur i Russland enn på lenge.

Hvordan er så denne nye russiske litteraturen som det norske publikum går glipp av?

PÅ DEN ENE

siden har vi det som av mange er blitt betegnet som en nyrealisme, der formen er tradisjonell, språket lavmælt, historiene logisk oppbygd og der de psykologiske skildringene står i sentrum. Blant de viktigste representantene for denne retningen er Ljudmila Ulitskaja. Ulitskaja, som opprinnelig er utdannet biolog, debuterte som forfatter i 1993. Hennes noveller og romaner henter sitt stoff fra den nære, sovjetiske virkeligheten. Gjennom poengterte og følsomme personskildringer risser hun opp hele livshistorier til sine hovedpersoner, særlig kvinneskikkelsene. Hennes mest kjente roman «Medea og barna hennes» forteller en hel familiekrønike med utgangspunkt i Medea, en av de siste representantene for den greske minoriteten på Krim, som hver sommer får tallløse slektninger på besøk. Med Medea som sentrum og referansepunkt tegnes det opp et rikt persongalleri der alle historiene er vevet in i hverandre. De fleste av Ulitskajas bøker er oversatt til tysk, engelsk, svensk, dansk, italiensk og en rekke andre språk, men foreløpig ikke til norsk. For romanen «Slutsjaj Kukotskogo» (Tilfellet Kukotskij) fikk Ulitskaja som første kvinne den russiske utgaven av Booker-prisen i 2001.

PÅ DEN ANDRE

siden har man eksperimentatorene som leker med form, språk og genrer. Også disse henter stoff fra sovjetiske virkelighet, og lar gjerne historiske personer få symbolske roller i et mytisk univers, som når Tsjapajev, den store sovjetiske helten fra borgerkrigen, er hovedperson i Viktor Pelevins roman «Tsjapajev og Pustota», eller når Stalin og Khrusjtsjov innleder et intimt forhold i Vladimir Sorokins «Goloboje salo» (Blått fett). Flere av disse eksperimentelle forfatterne, som Sorokin og Viktor Jerofejev, benytter en slags heslighetens estetikk til å sjokkere og provosere. Sorokins roman «Blått fett», med sine skildringer av kannibalistiske måltider og sodomittiske samleier, vakte sterke redaksjoner da den kom, og romanen ble politietterforsket som mulig ulovlig pornografi. I Vest-Europa har Sorokin vært populær blant russiskinteresserte intellektuelle og hans bøker er oversatt til en rekke språk, deriblant tysk og svensk, men ikke til norsk. Bortsett fra Pelevins «Omon Ra» og «Generasjon P» er ikke noen av disse forfatterne oversatt til norsk.

FREMDELES ER

de fleste produktive forfatterne født på 40- og 50- og tidlig 60-tall, og nye stemmer har vært etterlengtet. I 2002 dukket det opp et slikt litterært vidunderbarn. Den 20-årige litteraturstudenten fra Ekaterinburg Irina Denezjkina debuterte med novellesamlingen «Daj mne» (Gi meg!). Boken ble umiddelbart en bestselger. Med sine friske og nådeløse skildringer fra ungdomsmiljøer i det postsovjetiske Russland representerte Denezjkina noe helt nytt. Hun er oversatt til tysk, engelsk, italiensk og en rekke andre land har kjøpt rettighetene. Hun har vært et hett navn og blitt omtalt som den nye Francoise Sagan. Dette er et av flere nye forfatterskap som det blir interessant å følge videre.

Den kraftige økonomiske veksten som man de siste årene har sett i russisk økonomi har ført til en selvtillit, optimisme og et pågangsmot som avspeiles også i kulturlivet. Vi hører stadig om en innstramning i ytringsfriheten i Russland og en økende statlig og kommersiell kontroll med de russiske mediene, men dette gjelder ennå i første rekke etermediene. Store deler av kulturlivet er mer vitalt og produktivt enn på lenge. Det lages i dag flere russiske spillefilmer årlig enn på 20 år. Også innen det litterære feltet er det en ny giv. Det skrives mye, og den nye litteraturen er spennende og lesverdig - både fordi den gir gode leseropplevelser og fordi den gjenspeiler et samfunn i store omveltninger og gir bakgrunn for å forstå utviklingen. Det kunne godt oversettes langt mer av den til norsk.

I tilknytning til utstillingen«Norge-Russland: Naboer gjennom 1000 å» arrangererer Norsk Folkemuseum seminar om russisk samtidslitteratur idag.