Russisk mørke

Desillusjonert raseri fra ei mørk russisk samtid.

BOK: Den journalistisk mest effektfulle scenen i «Mitt russiske testament», boka Anna Politkovskaja nettopp hadde gjort ferdig da hun ble skutt og drept i fjor høst, er hentet fra Tsjetsjenia:

I august 2004 møter hun Ramzan Kadyrov, landets 27 år gamle visestatsminister, «Putins yndling», på det overdådige godset hans. Omgitt av tungt bevæpnede vakter intervjuer hun ham. Den avslørende samtalen gjør – i all sin sjokkeffekt – bakgrunnen for Tsjetsjenias lidelser noe klarere: «Vi har full rett til hva som helst», slår Kadyrov fast: «Jeg mener at jeg ikke har noen svakheter. Jeg er sterk». Men hva slags jus han hevder å studere vet han ikke, og utover å krige, er kvinner den eneste interessen han skryter av. Som en krigsherre snakker visestatsministeren om utryddelse av «de som ikke overgir seg».

Journalisten er da heller ikke redd for å diagnostisere ham. Men etter intervjuet tror selv den fryktløse Politkovskaja at hun vil bli drept: «Han kan gjøre som han vil fordi han etter sigende bekjemper terroristene med sine egne metoder. I virkeligheten bekjemper han ikke noen som helst. Han driver i rans- og utpressingsbransjen, som forkles som «kampen mot terror»».

I dag er han president.

Dagbok

Slike reportasjer er imidlertid snarere unntaket enn regelen i «Mitt russiske testament», som er bygd opp som ei dagbok der Politkovskaja noen ganger skriver daglig, andre ganger med ukers mellomrom – nå fem linjer, da mange sider. Den strekker seg fra 7. desember 2003, valgdagen da Putin dessuten starter sin kampanje for å bli gjenvalgt som president, til 31. august 2005, ett år etter tragedien i Beslan.

Dagboka er likevel så langt fra Politkovskajas private opptegnelser om eget følelsesliv det er mulig å komme. Snarere er det notater fra russisk politikk og samfunnsliv, fulle av samtidas urovekkende begivenheter: Mennesker som «forsvinner», demokratiinitiativer som renner ut i ingenting, et Kreml som tier all protest i hjel, dersom den ikke gjør seg så hørbar at mer drastiske virkemidler må tas i bruk.

Politkovskaja selv er i minimal grad tilstede i teksten: Med ytterst få unntak dukker hun bare opp som samtalepartner, oftest med krigsskadde og mennesker som har mistet sine kjære.

Politkovskaja trodde på endring, men den vil koste blod. Foto: Mette Møller
Politkovskaja trodde på endring, men den vil koste blod. Foto: Mette Møller Vis mer

Politkovskajas dagbokopptegnelser er på samme tid utpreget nøkterne og fulle av raseri; kjølig beskrivende, men preget av en nærmest desperat desillusjon.

Grov vold

Dagbokformen er både en styrke og en svakhet. Den illustrerer hvordan bortførelser, grov vold som knapt etterforskes og alskens grusomheter – legitimert av «kampen mot terror» – er blitt bokstavelig talt dagligdags i Russland og Tsjetsjenia. Den gir også Politkovskaja en fleksibel måte å organisere store informasjonsmengder fra mange ulike felter og steder på.

Men dagbokas tallrike gjentakelser – både Politkovskajas meninger og utallige grusomheter repeteres stadig – har en utmattende effekt på leseren. Teksten nærmer seg 450 omstendelige sider, og er tettpakket med forkortelser og person- og stedsnavn, men gir minimal hjelp til leseren, navneoversikt til tross.

Politkovskaja tar for gitt at leseren kjenner detaljene i begivenhetene i russisk politikk, og for den som er på jakt etter oversikt og lange linjer duger «Mitt russiske testament» ikke.

Bokas styrke ligger ikke i analyse og forklaringer, men i den usentimentale insisteringen på enkeltmenneskenes lidelseshistorier: Mødrene som gråter for sine døde barn, pensjonistene som blir fratatt sine få rubler, krigsveteranene som går under i alkohol og passivitet.

Sjokkerende

Politkovskajas forrige utgivelse på norsk, «Putins Russland», er noe mindre kravstor når det gjelder leserens forkunnskaper og utholdenhet.

Temaene er imidlertid i stor grad de samme: Den menneskefiendtlige russiske hæren, det politisk styrte rettsvesenet, korrupt byråkrati. Men bildet hun tegner av Putins Russland i «Mitt russiske testament», er om mulig enda mer nedslående: Storstilt valgfusk, sensurerte medier, voldelige bander med ubegrensede fullmakter.

Det er en sjokkerende, men viktig og hjerteskjærende beretning om de «små» menneskenes grenseløse lidelser under en stat som alltid later til å ta mer hensyn til eget ve og vel enn til sine borgeres. Men det er også en historie full av ekstremt grove karakteristikker og beskyldninger som er umulige for leseren å etterprøve.

Om Politkovskaja demoniserer Putin («De som blir foretrukket av Putins regime, er de sleipeste, mest kyniske og kriminelle elementene i landet»), som hun mener er i ferd med å restalinisere «politistaten» Russland, bebreider hun også det russiske folk, som hun igjen og igjen hamrer inn at skygger unna all opposisjon og protesterer bare når de kjenner det på lommeboka: «Nå er livet vilt, brutalt, grusomt og barbarisk, enda mer enn i sovjettida, men det virker ikke som om det russiske folk bryr seg om det». Journalisten framstår paradoksalt nok som en demokratiforkjemper med liten tiltro til folket.

Politkovskaja var en type korsfarerjournalist som kan likne australske John Pilger: Begge mistenkeliggjør enhver opposisjonell som måtte forsøke seg på dialog med «fienden» – ytterst få er rene og ranke nok. I Politkovskajas øyne lot det knapt til å finnes en eneste demokratiforkjemper i Russland som ikke på et eller annet vis har latt seg kompromittere – bortsett fra henne selv: «Jeg ser alt, og det er hele problemet». Ureddheten hennes endte i tragedie.