Russisk rett ved et skille

Den 17. april vil vi få et signal om utviklingen i Putins Russland. Da behandler høyesterett Nikitin-saken.

17. april 2000 skal russisk høyesterett behandle påtalemyndighetens anke i Nikitin-saken. Dette skulle egentlig skjedd 29. mars, men retten valgte da å utsette behandlingen etter at en representant for riksadvokaten framla en erklæring om at man ønsket å delta direkte i saken og trengte mer tid til forberedelser. Siden saken har pågått i over fire år, var det ingen saklig grunn til å imøtekomme anmodningen. Det burde også vært enkelt for høyesterett å treffe en avgjørelse basert på den russiske grunnlovens forbud mot bruk av hemmelig og tilbakevirkende lovgivning i straffesaker.

Det var nettopp dette forbudet som var hovedgrunnen til at St.Petersburg byrett 29. desember 1999 frifant Nikitin. Som fremholdt av Brynjulf Risnes i en kronikk i Dagbladet 7. januar 2000, var dette en seier ikke bare for Nikitin og Bellona, men også for den russiske rettsstaten. Høyesteretts utsettelse av ankesaken har imidlertid nå skapt en usikkerhet omkring sakens utfall som inntil nylig knapt eksisterte.

  • Selv om den russiske rettsutviklingen siden 1993 har vært positiv, er det å ta for hardt i å hevde at «rettsstaten har festet grepet i det russiske samfunnet» slik Risnes gjør i sin kronikk. Skal rettsstaten ha «festet grepet», må også påtalemyndigheten i alle fall som hovedregel opptre i samsvar med rettsstatens prinsipper.

Det har imidlertid aktoratet aldri gjort i Nikitin-saken. Dets anke, som er signert av statsadvokat Aleksandr Gutsan, er begrunnet med at frikjennelsen bygger på en «vilkårlig og selektiv lovanvendelse». Dette er svært langt fra sannheten. Når byretten slår fast at grunnlaget for tiltalen er «åpenbart grunnlovsstridig», gjorde den det samme som domstoler i enhver annen rettsstat ville gjort: å basere sin avgjørelse på at statens øverste rettsregler finnes i grunnloven, og ikke i hemmelig og tilbakevirkende underordnet lovgivning.

Sett i et isolert juridisk perspektiv skulle det derfor være liten grunn til å bekymre seg for sakens utfall. Den politiske utviklingen i Russland er imidlertid høyst usikker. Landets nyvalgte president har ikke det man vil kalle en «liberal» bakgrunn, og flere observatører har antatt at utsettelsen av ankesaken nettopp var en følge av presidentvalget.

Det er heller ikke noe positivt signal at saken ble utsatt fordi riksadvokaten krevde å delta i rettssaken. Riksadvokaten har tidligere krevd at FSB ikke skulle basere saken på hemmelige og tilbakevirkende dekreter nettopp fordi en anså dette som grunnlovsstridig. Når man nå ønsker å ta del i saken, tyder det på at man vil støtte en anke basert på en lovanvendelse som man selv tidligere har betegnet som grunnlovsstridig.

  • Dersom høyesterett stadfester den rettsoppfatningen som er uttrykt i byrettens avgjørelse, vil det være et langt steg mot en russisk rettsstat. En aksept av anken vil derimot markere et dramatisk brudd med de senere års positive tendens, og bety en retur til sovjetepokens kvasijus hvor sikkerhetsapparatet bokstavelig talt «sto over loven».

Det er derfor liten tvil om at russisk rett står ved et veiskille 17. april. Hvor veien går, vet bare noen få. Mannen som frifant Nikitin, Sergei Golets, er imidlertid trygg på utfallet. I et intervju som er referert i flere vestlige aviser, bl.a. Philadelphia Inquirer, 10. januar 2000, kommenterer han sin egen domsavsigelse slik:

«Retten baserte seg på at KGB [han brukte bevisst denne betegnelsen] må respektere loven og ikke bare ta hensyn til sine egne interesser... Retten er styrt av loven, ikke av hva som er {lsquo}hensiktsmessig' for KGB... Selv om vi har en ny president og selv om Putin var sjef for FSB... vil dommen bli stående. Og jurister verden over vil kunne se om Russland er en stat basert på loven, eller om loven kun er et røykteppe for å skjule vilkårlighet.»

  • Sannsynligvis får vi vite svaret 17. april. Da vil verden også få en indikasjon på i hvilken retning Putins Russland vil utvikle seg.