Russisk rettsstat

Når Aleksandr Nikitin ble frifunnet for spionanklagene i byretten i St. Petersburg den 29. desember, var ikke dette bare en seier for Nikitin selv og Bellona. Enda viktigere er det at dommen symboliserer at rettsstaten har festet grepet i det russiske samfunnet. Med denne dommen har domstolen vist et mot som er sjeldent, ikke bare i russisk sammenheng.

Det er lett å forstå fortvilelsen over Nikitin-saken. Den er uten tvil en klassisk sak om enkeltindividet som blir offer for systemet. Særlig lettere blir det ikke for Nikitin og hans støttespillere av det faktum at de har vært et offer for et system i dyp konflikt med seg selv, hvor nye prinsipper om rettssikkerhet søker å trenge gjennom en lang totalitær tradisjon.

Vanskeligere er det å forstå overraskelsen over saken. Det er ikke mer enn drøyt ti år siden man i denne staten, i tråd med en mangehundreårig tradisjon, dømte og deporterte mennesker fordi de uttalte seg kritisk om systemet de levde i. Det er lett å glemme at rettsstaten både i vårt eget land og i de land vi liker å sammenligne oss med, har vært et resultat av en langvarig kamp hvor tilbakeslagene har vært mange. Også i våre dager er overtramp mot enkeltindivider en del av virkeligheten i de vestlige land. Fra Norge er Liland, Torgersen, varetektsfengsling osv. stikkord som bør mane til ettertanke. Listen over brudd mot rettsstatsprinsippene er lang i de fleste land i det vi kaller det siviliserte vesten, og bidrar til å gjøre Nikitin-saken til en mindre unik russisk sak.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det mange synes å overse i sin vurdering av den russiske rettsstaten er at vi har å gjøre med et rettssystem som ikke er mer enn seks år gammelt. De første skritt mot en rettsstat i vestlig forstand ble tatt av Sovjetunionens president Mikhail Gorbatsjov fra ca 1988. Dette forsøket ble avbrutt av maktkampen mellom president og parlament i det nye Russland i første del av 1990-tallet. Etter at stridsvogner åpnet ild mot parlamentet den 4. oktober 1993, sto Russland i realiteten uten noe uavhengig rettssystem. Først etter at en ny konstitusjon var vedtatt i desember 1993, begynte det møysommelige arbeidet med å bygge opp et rettssystem som kunne sette konstitusjonens ord om maktfordeling, rettsstat og menneskerettigheter ut i livet.

Den største utfordringen for de nye russiske domstolene har vært å finne sin plass som en egen statsmakt som, med loven i hånd, kan avgjøre konflikter mellom ulike statsmakter, mellom stat og individ og mellom individene. Russiske og sovjetiske tradisjoner tilsier at domstolen er maktens redskap og derfor løser konflikter på maktens premisser og som regel etter initiativ fra den samme makten. Herfra til å bli en uavhengig instans, som i ytterste konsekvens kan treffe beslutninger som går i statsorganers disfavør, innebærer en dramatisk system- og mentalitetsendring.

Den viktigste rollen i bestrebelsene på å danne et uavhengig domstolsapparat spilles naturlig nok av de øverste domstoler, Høyesterett og Konstitusjonsdomstolen. Konstitusjonsdomstolen, som har som sin oppgave å løse konflikter mellom de øverste statsorganer, har gjennom en rekke kloke avgjørelser maktet å sette seg i respekt både hos president og parlament. En vellykket taktikk i så måte har vært å vike tilbake fra politisk betente spørsmål, hvor parlament har stått mot president. Her har domstolen klokelig uttalt at politikk utformes av politikere, og til dette formål gir Grunnloven henvisning på et utmerket instrument som heter lovgivning. Domstolen har ofte pekt på at Russland fortsatt mangler lovgivning på viktige områder, og at den ikke har til hensikt å steppe inn der politikerne ikke makter å bli enige.

Til tross for at den russiske virkeligheten har bydd på mange skuffelser for de krefter som kjemper for at Russland skal forvandles til en demokratisk rettsstat, er det altså mulig å peke på positive trekk. Russlands øverste domstoler har ved en rekke anledninger påført russiske maktorganer sviende nederlag når de har oversett viktige rettsstatsprinsipper i lovgivningen. Det tar likevel tid før det nye blir en del av bevisstheten i hele domstolsapparatet, for ikke å snakke om i andre statsorganer.

Nikitin-saken har på mange måter vært et speilbilde av denne langsomme utviklingen av den russiske rettsstaten. Påtalemyndigheten og sikkerhetstjenesten har vært oppslukt av sin overbevisning om at Nikitin hadde forrådt sitt fedreland, og har ikke vært innstilt på å ta hensyn til at grunnlaget for tiltalen kommer i strid med Grunnlovens prinsipper om at lovgivning skal være offentlig og ikke ha tilbakevirkende kraft. Domstolen på sin side har tydelig opplevd å komme i en vanskelig klemme: Den har sett at tiltalen er problematisk i forhold til Grunnloven, men samtidig er det vanskelig å avfeie så tunge organer som påtalemyndigheten og sikkerhetstjenesten. Utveien har blitt den noe spesielle sovjetiske/russiske prosedyren med å sende saken tilbake for videre etterforskning. På denne måten har Nikitin selv måttet bære byrden av Russlands lange vei mot en rettsstat, gjennom fortsatt usikkerhet og frihetsberøvelse.

På den annen side viser også de ulike fasene av Nikitin-saken de positive trekkene i den russiske rettsutviklingen. Det er åpenbart at det faktum at Nikitin til slutt ble frifunnet, er et resultat av en rekke hendelser og utviklingstrekk nettopp i den periode saken har pågått. Blant annet har den tidligere nevnte Konstitusjonsdomstolen ved to anledninger fått seg forelagt prinsipielle sider ved Nikitin-saken. Ved begge anledninger har domstolen uttalt seg sterkt kritisk til den type lovbestemmelser som har ligget til grunn for tiltalen mot Nikitin. Det kan ikke være tvil om at disse avgjørelsene har hatt stor betydning for at byretten i St. Petersburg til slutt kom ut med en frifinnende dom.

Ser en utviklingen av den russiske rettsstaten i et tidsperspektiv blir en ironisk (eller tragisk) nok fristet til å konkludere med at Nikitin kan prise seg lykkelig for at saken har vart så lenge. Den har pågått i fire år, i nesten hele den perioden da den russiske rettsstaten har tatt sine første vaklende skritt. Av denne grunn har saken også satt de russiske domstolene under et sterkt press. Den har medført at domstolene på et nesten upassende tidlig tidspunkt i sin utvikling fikk en sak hvor de måtte veie «det gamle» mot «det nye» og hvor oddsene var høye. Utsettelser ble derfor en fristende utvei. Mens saken pågikk kan en si at vektskålen har svingt i rettsstatens favør. Det generelle klima for en rettferdig dom var derfor vesentlig bedre nå enn da saken begynte.

Nikitin-saken viser at de russiske domstolene for alvor er blitt en faktor å regne med i de tilfeller hvor statens interesser står mot individets. Russiske jurister og domstoler har med stor appetitt grepet den mulighet de ble gitt da rettsstaten ble proklamert i Grunnloven av desember 1993. I stedet for å la seg bruke som et redskap i maktkampen mellom ulike krefter som kjemper om innflytelse i Russland, har domstolene møysommelig bygget seg en posisjon som ikke lenger kan angripes uten at man angriper systemet selv. Jeg tror derfor det i Nikitin-saken er liten grunn til å frykte anken til Høyesterett. Det mest sannsynlige utfall er at påtalemyndigheten går på et nytt nederlag, som - fordi avgjørelsen treffes av landets øverste domstol - vil få enda større betydning for utviklingen av den russiske rettsstaten.