Russisk rulett med Barentshavet

Oljeleting i Barentshavet er et økonomisk sjansespill med stor nedside og liten oppside. Er det virkelig vilje til å satse fremtidens velferd på oljeleting i nord?

Meninger

Med klimaavtalen i Paris har verden slått fast at vi skal begrense den globale oppvarmingen til under to grader. Skal vi nå dette målet er vi nødt til å begrense mengden drivhusgasser i atmosfæren. En måte å se det på er at vi har et karbonbudsjett som skal fordeles mellom land og utslippskilder.

Spørsmålet vi må stille oss når vi åpner for oljeleting i nye områder langt nord i Barentshavet er hvilken plass denne oljen har i dette karbonbudsjettet. Vi har i dag allerede funnet flere fossile ressurser enn det er mulig å forbrenne om vi skal nå Parismålene – samtidig er det ifølge Det Internasjonale Energibyrået (IEA), under gitte forutsetninger, plass til å finne noen flere ressurser som følge av at det ikke er mulig å utvinne alle de uoppdagede ressursene.

Forutsetningene for at det skal være mulig å finne nye fossile ressurser, som kan brennes innenfor rammene av Parisavtalen, er for det første at en stor del av de ressursene som allerede er funnet blir liggende. Særlig gjelder dette kull. Dette setter oljenæringen overfor et klimapolitisk paradoks: Dersom vi ikke snart kommer i gang med en offensiv klimapolitikk som får ned de globale utslippene spiser vi karbonbudsjettet, og det blir mindre plass til olje og gass frem i tid.

Tord Hustveit
Tord Hustveit Vis mer

Samtidig er petroleumssektoren avhengig av at vi ikke lykkes så godt med klimapolitikken at behovet for olje og gass blir veldig lite mot midten av århundret. Det er altså i denne balansegangen – mellom en klimapolitikk som lykkes godt, men ikke for godt, det er plass til å lete etter flere fossile ressurser. Her ligger det en stor økonomisk risiko som blant annet IAE har advart mot. Dersom vi ikke får til store klimakutt det neste tiåret, og fortsatt skal jobbe for å nå målene i Parisavtalen vil det tredoble antall investeringer som må stenges ned tidligere enn planlagt, noe som vil påføre eierne store tap.

Denne klimarisikoen er ikke bare noe selskapene påtar seg. Gjennom gunstige investeringsfradrag tar staten faktisk en større del av risikoen enn selskapene. De har dermed sterke incentiver til å satse våre skattepenger på oljeleting i Barentshavet. Den økonomiske risikoen er altså noe som angår oss alle, for det er velferden til våre barn og barnebarn som står på spill når stortingsflertallet ukritisk åpner store, nye områder i Barentshavet.

Oljeselskapene vil innvende at petroleumssektoren har gitt oss store verdier og at vi derfor bør fortsette dagens politikk. Det er rett at dagens rammeverk har tjent oss godt, men på samme måte som det å ha flaks på oddsen ikke er argument for å spille videre, er heller ikke tidligere avkastning i petroleumssektoren et argument for at det også vil gjelde for felt som skal åpnes i 2030. Verden er i endring og vi har fått en klimaavtale som forplikter hele verden. Det er en god nyhet for alle som er opptatt av fremtiden, men det presenterer også en økt risiko for norsk petroleumsnæring.

Vi kommer til å ha en petroleumsnæring i Norge i mange år fremover. Kanskje vil det også være rom for å finne nye felt som kan bygges ut innenfor rammene av Parisavtalen, men skal oljeeventyret få en lykkelig slutt kan vi ikke satse høyt på sjansespillet i Barentshavet.

Tiden er inne for en full gjennomgang av norsk petroleumspolitikk hvor vi svarer på spørsmål som: Hva betyr Parisavtalen for norsk oljepolitikk, hvor stor del av risikoen er det rett at staten skal ta og hvilke klimahensyn skal petroleumspolitikken ha? Frem til vi har svaret på disse spørsmålene bør vi holde igjen - Men kanskje forstår oljeministeren hva svaret vil være, og at det nettopp er derfor han velger å ikke svare, men heller spiller russisk rulett i Barentshavet med norske skattepenger.